Studentprestenes blogg

28. sep, 2018

"Jeg er ikke sikker på om vi nødvendigvis får et varmt og inkluderende samfunn av at det ytre fungerer bra."

 

Obama var visst i Norge forleden, og for bare 3000 – 30.000 kroner kunne alle få høre ham prate. Om noen viktige temaer, ser det ut som, men også litt skamløst skryt til vertskapet – på amerikansk vis. Obama nevnte at han inni mellom hadde tenkt over hvordan det ville vært om Norge bestemte i verden, og at det ville vært flotte saker: «Da jeg var i Det hvite hus og det var problemer over hele verden, hendte det jeg at sa til medarbeiderne mine: Om bare nordmenn var de som bestemte. Da ville alt vært i orden og fredelig», sa han. I følge NRK.

Jeg sto på fotballbanen en dag og snakket med en bekjent som jobber i en stor norsk bedrift. Han beskrev lunsjpausene i kantinen der slik: «Man kan komme inn på et tidspunkt hvor det ikke er noen andre kjente i kantinen. Man tar seg mat og setter seg ved et bord der det sitter en to-tre andre som man ikke kjenner så godt. Først blir det stille. Kanskje et lite hei. Deretter fortsetter praten der den var, uten at noen henvender seg til deg eller inkluderer på noen som helst måte. Jeg vet ikke om det kommer av sjenanse eller manglende folkeskikk. Men det er noe med kulturen vår som lett skaper ensomhet».

Javisst kunne Norge bidratt med offentlige helsetjenester, mer egalitet og likestilling, et tillitsstyrt samfunn, en god og demokratisk rettsstat og fårikål for alle. Kanskje kunne det bli mer dugnad, skjønt ordet har visst forsvunnet i frikjøpssummer og dopapirsalg. Muligens kunne vi lært bort noe om å forvalte rikdom, men jeg er usikker på om måten vi ble rike på er særlig bærekraftig.

Og jeg er ikke sikker på om vi nødvendigvis får et varmt og inkluderende samfunn av at det ytre fungerer bra. Det er noe med kulturen vår som ikke helt fikser det med fellesskap. Det faller oss ikke naturlig å snakke med fremmede, sitte for tett på bussen, invitere noen vi ikke kjenner så godt på middag, cafe, tur i skogen. Kanskje er det fordi vi bodde i hver vår dal så lenge, at vi har eneboliger med hage rundt og lengter til naturen. Kanskje er det havet. Eller vidda. Kanskje er det rikdommen vår eller selve det sosialdemokratiske sikkerhetsnettet der omsorg og velferd har flyttet ut av familien og vår synsvidde.

Selvpisking er en unyttig aktivitet. Og Obama har jo litt rett; det er mye med Norge som er helt fantastisk. Men kanskje nettopp derfor har vi kapasitet til å se litt på de andre sidene av vårt samfunn også; de sidene som skaper ensomhet, kulde og avstand.

Mindre Alene Sammen. Det er budskapet fra årets tv-aksjon som går til kirkens bymisjon. Temaet er utenforskap; denne allmennmenneskelige erfaringen av å falle litt på utsiden av strukturelle eller psykologiske årsaker. Det hadde vært fint med et krafttak på dette området. Gjerne en dugnad. I alle fall en styrket bevissthet om at ytre rammer og velsmurt demokrati ikke nødvendigvis holder til å skape et godt samfunn. Det er de enkelte møtene som gjør. Et hei, et varmt smil, en blikk-kontakt eller en liten prat. Alle mennesker trenger å bli sett. Vi kan være med på å bidra til det overfor hverandre.

Så kan kanskje Obama legge til «varme» neste gang han er på besøk.

5. sep, 2018

"Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv."

 

I sommer var jeg på fjelltur i Sylan. Langs mesteparten av ruta vi gikk, var det gode stier. De var godt merket og det var behagelig å gå. Vi trengte ikke være redd for å snuble eller gå oss vill. Dermed kunne vi la blikket vandre og nyte landskapet og utsikten mens vi gikk.

Sist helg var jeg på Snøhetta. Der var det ganske annerledes. På Snøhetta er det stein på stein. For hvert skritt må du se hvor du går. Man blir fort gående å se ned. Gjør man ikke det, kan resultatet bli en forstuet ankel.

Disse to fjellandskapene kan gjerne få stå som to bilder på livet. Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv. Du har utsyn. Du puster fritt. Du ser at du står i en sammenheng med alt du har rundt deg. At du har en himmel over livet.

Andre ganger er det steinete og bratt. Kanskje kjennes livet angstfylt, rett og slett litt farlig. Kanskje vet du ikke hvor det neste skrittet går, hvor du skal sette foten for at den skal stå trygt. Så blir du gående å se ned. Du ser ikke lenger det som er rundt. Kanskje ser du ikke en gang den som går rett ved siden av deg. Kanskje ser du ikke at det er en hånd der som kunne ha støttet deg i møte med en ustødig stein. Og himmelen ser du i hvert fall ikke.

Men: Går man på Snøhetta, så har man jo egentlig en fantastisk utsikt! Det er bare det at du må stoppe opp for å se den. Og sånn er det vel med livet også. Noen ganger trenger vi å stoppe opp. Løfte blikket. Se oss rundt. Se at det er noen andre der. For når livet er humpete og steinete, det er jo da vi trenger hverandre.

Det er ikke alltid så lette å vite hvem som går på stein og hvem som går på sti. For vi er ofte ganske flinke til å skjule det som er vanskelig, hva det enn måtte være. Jeg drømmer om fellesskap hvor det finnes hender som strekkes ut slik at den som trenger ei hand kan ha noe å gripe fatt i. Og kanskje finne fotfeste på nytt.

Ja, kanskje til og med seg himmelen nytt. For den er jo der. Hele tiden.

(Blogginnlegget er skrevet med utgangspunkt i andakt holdt på KRIK 04.09.18)

-Studentprest Birte

 

31. aug, 2018

"Jakten kommer i veien for målet,
man mister det av syne og kommer aldri dit."

 

Når du står helt fast, når du har forsøkt og forsøkt uten å forstå, uten å trenge gjennom, uten å lykkes – da bør du ta en pause. Sove litt, kanskje. Det er i hvert fall løsninga ifølge moderne innlæringsteori og studieteknikk. Og mens du sover og hviler jobber hjernen underbevisst slik at neste gang du åpner problemet, om morgenen for eksempel, kan det hele se mye klarere ut. Kanskje nesten som en åpenbaring?

Jeg regner med de fleste har gjort sånne erfaringer; pushe på og pushe på for å løse noe eller forstå, uten resultat. Tvert imot; problemet blir stadig mer innviklet jo mer man baler med det. Det minner litt om prestasjonsjag. I iveren etter å gjøre det best mulig blir vi vår egen verste fiende. Jakten på det perfekte blir fort en gedigen bomtur. Konstruksjonene blir for kompliserte og uoverkommelige, og det å stadig komme til kort overfor seg selv fører vill og blir til jag etter vind. Jakten kommer i veien for målet, man mister det av syne og kommer aldri dit.

En liten hvil, derimot, kan gjøre underverker. Å sette seg ned, lytte litt, prøve å åpne opp. Kanskje nettopp når du har vært påskrudd lenge, kan det være godt å skru av. Forutsetningene for å forstå har du skapt ved arbeid og innsats. Selve forståelsen kommer kanskje lettere når man er litt avskrudd.

Hvis du kommer på kveldsmesse søndag får du høre prekenteksten om Marta og Maria. Marta strever og strekker seg, Maria har satt seg ned for å lytte. Det er en temmelig interessant dynamikk mellom strevet og lyttinga. Mellom Marta og Maria. Kanskje henger de egentlig sammen – slik at strevet, innsatsen, aktiviteten danner grunnlaget for god lytting?

21. aug, 2018

«Risky play» - det er det livet er. Men, selv i et land med

spikkekniver og klatretrær som en naturlig ingrediens i

barndommen, er kanskje dette en sannhet

vi ønsker å holde litt på avstand?

 

I dag har jeg vært på Dronning Maud og informert nye studenter om studentprestenes samtaletilbud.

 Mens jeg satt og ventet på at det skulle bli min tur, hørte jeg på en studieveileder som orienterte om muligheten for å dra på utveksling, og i den forbindelse snakket han også litt om barnehager i Norge sammenlignet med barnehager i andre kulturer. For å beskrive noe av det særegne med norske barnehager, brukte han begrepet «risky play» - det at barn, som en naturlig del av barnehagedagen, både får spikke med kniv og klatre i trær.

 Av de som satt i auditoriet, viste en rask håndsopprekning at ca. 2/3 var nyinnflyttet til Trondheim. Omtrent like mange var helt ferske som studenter. Som fersk student i ny by, trenger man kanskje verken klatretre eller spikkekniv for å oppleve at livet er «risky play». For hvordan skal nå dette gå? Mestrer jeg studiet? Får jeg venner? Kommer jeg til å trives?

 «Risky play» - det er det livet er. Både for nye studenter og alle oss andre. Men, selv i et land med spikkekniver og klatretrær som en naturlig ingrediens i barndommen, er kanskje dette en sannhet vi ønsker å holde litt på avstand? Det er ikke spesielt gøy å ta innover seg at kjipe ting skjer, at det kanskje ikke er så enkelt å finne seg til rette som student, at både kjærlighetssorg, triste tanker og ensomhet er en del av livet. Men det er det jo.

I forrige uke kunne vi høre i nyhetene at så mange som 1 av 3 studenter føler seg ensomme. Rektor Gunnar Bovim snakket også om ensomhet under immatrikuleringen på NTNU. Han oppfordret studentene til ikke bare å være en medstudent, men også et medmenneske. Det er ikke vanskelig å støtte den oppfordringen. Samtidig er det å ta kontakt, det å opprette en relasjon til et annet menneske alltid «risky play». Du risikerer å bli avvist. Men muligheten er samtidig også der for at du får en venn – en du kan klatre til topps i klatretreet med.

Studentprest Birte

13. aug, 2018

Det er en lang vei mellom en ølbryggende
dronning og modergud og en spent, forventningsfull student.

Ord har fascinerende historier. Se bare på denne:

Om lag 2500 år før Kristus levde det en ølbrygger i Mesopotamia. Hun het Kubaba, og hadde trolig navnet sitt fra Humbaba; vokter av skogen ifølge Gilgameshlegenden, verdens eldste nedskrevne myte fra omtrent på samme tid. Vi kjenner lite til Kubabas historie - hvordan hun levde og ble dronning - og lite om hvordan hun regjerte. Men ifølge kongelisten skal hun har regjert i 100 år (!) og er en av ytterst få kvinnelige herskere i irakisk historie.

På en eller annen måte ble Kubaba guddommeliggjort. Helligdommer til hennes ære spredte seg over Lilleasia og blandet seg med forestillingene om Kybele, en utgammel anatolisk modergudinne (se bildet: matar kubileya). Tusenvis av år senere fikk moderguden et tempel i Athen, Metroon, som for øvrig også fungerte som statsarkiv.

I Roma ble hun kjent som Magna Mater, store mor. Ordet matrix er dannet av stammen mater (mor), og matricula er en avledet form. På norsk er matrikkel et offentlig register, særlig knyttet til eiendomsforhold. Immatrikulering betyr simpelthen å innføre noe i en slik matrikkel. Og i vårt tilfelle – opptaket av studenter til universitet eller høyskole.

Det er en lang vei mellom en ølbryggende dronning og modergud og en spent, forventningsfull student. Likevel har det altså sammenheng. Og det er noe besnærende over hvordan alt henger sammen med alt; hvordan man kan finne uventede forbindelseslinjer og assosiasjoner i ordenes historie. Immatrikulering sneier altså innom både Mesopotamia - sivilisasjonens vugge, Gilgamesh – verdens eldste skrift, en unik og tidlig kvinnelig hersker, et tempel og statsarkiv i oldtidens Athen, før det lander i eiendomsbransjen. Og til slutt et ord som markerer oppstart på et studiesemester.

Forfatteren Sigurd Hoel mente ordet var en naturkraft. Dikteren Tor Jonsson sa: «Eit ord er eit under.» Ordspråkene i Bibelen mener at «som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid.» Det er i hvert fall mange ord som er fulle av historier og muligheter.

Slik som immatrikulering: Et ord med tjukk historie. Og et ord som åpner nye muligheter.

Studentprest Håkon