Studentprestenes blogg

13. aug, 2018

Det er en lang vei mellom en ølbryggende
dronning og modergud og en spent, forventningsfull student.

Ord har fascinerende historier. Se bare på denne:

Om lag 2500 år før Kristus levde det en ølbrygger i Mesopotamia. Hun het Kubaba, og hadde trolig navnet sitt fra Humbaba; vokter av skogen ifølge Gilgameshlegenden, verdens eldste nedskrevne myte fra omtrent på samme tid. Vi kjenner lite til Kubabas historie - hvordan hun levde og ble dronning - og lite om hvordan hun regjerte. Men ifølge kongelisten skal hun har regjert i 100 år (!) og er en av ytterst få kvinnelige herskere i irakisk historie.

På en eller annen måte ble Kubaba guddommeliggjort. Helligdommer til hennes ære spredte seg over Lilleasia og blandet seg med forestillingene om Kybele, en utgammel anatolisk modergudinne (se bildet: matar kubileya). Tusenvis av år senere fikk moderguden et tempel i Athen, Metroon, som for øvrig også fungerte som statsarkiv.

I Roma ble hun kjent som Magna Mater, store mor. Ordet matrix er dannet av stammen mater (mor), og matricula er en avledet form. På norsk er matrikkel et offentlig register, særlig knyttet til eiendomsforhold. Immatrikulering betyr simpelthen å innføre noe i en slik matrikkel. Og i vårt tilfelle – opptaket av studenter til universitet eller høyskole.

Det er en lang vei mellom en ølbryggende dronning og modergud og en spent, forventningsfull student. Likevel har det altså sammenheng. Og det er noe besnærende over hvordan alt henger sammen med alt; hvordan man kan finne uventede forbindelseslinjer og assosiasjoner i ordenes historie. Immatrikulering sneier altså innom både Mesopotamia - sivilisasjonens vugge, Gilgamesh – verdens eldste skrift, en unik og tidlig kvinnelig hersker, et tempel og statsarkiv i oldtidens Athen, før det lander i eiendomsbransjen. Og til slutt et ord som markerer oppstart på et studiesemester.

Forfatteren Sigurd Hoel mente ordet var en naturkraft. Dikteren Tor Jonsson sa: «Eit ord er eit under.» Ordspråkene i Bibelen mener at «som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid.» Det er i hvert fall mange ord som er fulle av historier og muligheter.

Slik som immatrikulering: Et ord med tjukk historie. Og et ord som åpner nye muligheter.

Studentprest Håkon

7. aug, 2018

Semesterstart står for døra – snart er vi alle tilbake til hverdagen.

Håper du som student har funnet tid til å ta deg litt fri i løpet av sommeren, vært på en liten reise, en fjelltur (med eller uten Monsen) eller hjemme med familien. Sett en og annen fotballkamp, kanskje.

De første hverdagene etter en ferie, pleier jeg å bruke en del tid på nettet. Det jeg surfer etter, er billige flybilletter sørover i Europa og hytter til salgs i fjellheimen ikke så alt for langt fra Trondheim.

Jeg vet jo at både feriebudsjettet og CO2-kvoten er brukt opp for lengst, men jeg surfer i vei allikevel.

Og jeg tror jeg vet hva det handler om: Et ønske om å forlenge det gode livet. Jeg vil ikke at ferien bare skal står igjen som en parentes. Det er noe der som jeg vil ha med meg videre.

Er det gjenkjennbart? Kanskje. Kanskje ikke. Ferie kan jo være et slit også. Kanskje er du bare glad for å endelig være (tilbake) i Trondheim.

Uansett tror jeg nettsurfinga mi er uttrykk for noe ganske allment, nemlig behovet for leve det gode livet. Men svaret er kanskje ikke enda en tur til Kroatia eller hytte i Meråker. Kanskje er det heller å skape noen parenteser i hverdagen, pusterom som gjør at vi kan kjenne at livet er godt – her og nå.

Hva er i såfall dine parenteser? Et kafèbesøk med gode venner, en Netflixkveld med nypoppa popcorn, en kveldstur i Bymarka eller langs Ladestien? Kjenn etter og la det bli med deg - inn i hverdagen som gammel eller ny student.

Godt semester!

Studentprest Birte

 

30. jul, 2018

(Parenteser)

 

«Innenfor parentesene blir alt fortettet.
Avbruddene fra normaliteten; en ferietur eller
en fin fest, en tid med sorg eller euforisk glede.
Er da det som skjer i parentesen uviktig?»

 

I følge oppslagsverkene har ordet parentes sitt opphav i gresk (selvfølgelig). Ordet parenthesis betyr «stille i mellom, mellomsetning» og er bygget opp av ordene para, «mot, ved siden av, utenfor, utover» og thesis «setning, stilling».

I språk brukes parenteser enten for å beskrive et alternativ (eller en presisering) eller for å uttrykke en innskutt tanke (endog en fri assosiasjon). I matematikk dreier det seg om grupper og intervaller, og det som står utenfor berører alt som er inni.

Noen ganger bruker vi det metaforisk også. «Det var bare en parentes» kan vi si om noe vi synes er uviktig (eller uvelkomment). Men kanskje er det litt overilt, for parentesene berører og berøres av det som er rundt. Det er imidlertid ikke helt uvanlig at enkelt livshendelser eller perioder omtales som parenteser. Eller føles som det. Kanskje kan det være fordi minnene om det svinner. Eller kanskje det er noe vi ikke har lyst til å huske. Kanskje er fortellingene vi har om perioden er negative eller vage. Noen snakker om ungdomstida som en parentes.

Jeg har hørt noen snakke om studietida som en parentes – en periode der man så å si forbereder og legge til rette for det «virkelige» livet: Jobb, samliv, barn (kanskje) og retning. Men tenker man sånn, blir jo alt parenteser: Forelskelser, svangerskap, boligjakt og hvetebrødsdager. Eller arbeidstid, ferietid, ungdom og pensjonisttilværelse. Siden alt gradvis forandrer seg er ingenting (i ren forstand) normaltilstand, og hvis parentesene skal ramme inn alt som ikke er normalt, blir det lite igjen utenfor parentesene.

Ofte er det også motsatt. Innenfor parentesene blir alt fortettet. Avbruddene fra normaliteten; en ferietur eller en fin fest, en tid med sorg eller euforisk glede. Er da det som skjer i parentesen uviktig? I tillegg kan parentesene virke som en friplass; et sted der kreativitet for boltre seg i luftige assosiasjoner eller hvor sanne følelser kommer korthugd til uttrykk (no shit!).

Parentesene kan også være pauser; avveksling fra det som ellers fyller dagen. En fin tur, en lur, et besøk, en kveldsmesse. Kanskje er det også plass til den frie fabuleringene i parentesenes rom. Det er en slags uforpliktende takhøyde der inne, med frirom for poesi, tro og tanke, flåseri og munterhet. Og kanskje ekstra god plass for å strekke seg ut av seg selv i relasjon mot den andre og mot noe helt annet?

Studentmenigheten har valgt parenteser som tema for høsten 2018. Det kan bli spennende å utforske dem, for de rommer noe uventet og annerledes. Og likevel er det fylt av relasjonen til det som står rundt. (God høst!)

Studentprest Håkon

 

 

 

 

22. mar, 2018

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. (Joh 20, 24-31)

Jeg ser for meg følgende: Det er Påskedag. Jeg står bak alterringen i en kirke. Preludiet er spilt på et orgel som ikke akkurat er kjent for å ligge i øvre sjikt hva angår kvalitet. Menigheten har sunget Deg være ære – hver med sin røst. Jeg har sagt nådehilsen. Nåde være med dere. Så tar jeg sats og fortsetter: Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden! Og jeg legger til: Vi ønsker hverandre velkommen til gudstjeneste på Påskedag! Kirkas største festdag!

Foran meg sitter det en håndfull mennesker spredt rundt i et middels stort, og litt stusselig kirkerom. På høyre siden, foran, sitter det et dåpsfølge. Jeg tror ikke de har vært i kirka på ei stund, og de kikker seg litt usikkert rundt.

Jeg kjenner på ubehaget. På den store kontrasten mellom det jeg sier og det jeg ser. Jeg kjenner meg egentlig litt skamfull. Fest, lissom? Og jeg tenker at det nok er det dåpsfølget tenker også. Er dette kirkas største fest? Og hvilken verden lever hun i, egentlig, hun som står der framme og insisterer på denne festen?

Jeg kan betro dere at hun som står der framme, hun føler seg ganske dum. Jeg er noen og tjue år og nyutdanna prest. Jeg har satset studieår, studielån, yrkesliv, ja, hele livet, egentlig, på dette… På at det er sant det jeg står her og sier… Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden. Lissom.

Jeg har egentlig mest lyst til å dra hjem. Dra hjem å ta meg en fest. En ordentlig en. For jeg vet jo hva en fest er, jeg og!

Vi er drøyt 20 år tilbake i tid. Kjære studenter – dere kunne vært dåpsbarnet! På denne tida hadde jeg også konfirmantundervisning. I den konfirmantboka vi brukte, var det et sitat fra en som var blitt spurt om hva budskapet om Jesu oppstandelse betydde for ham. Jeg husker ikke hvem det var, men jeg husker svaret, i alle fall sånn omtrent. Det han sa om Jesu oppstandelse var følgende:

Noen ganger betyr det så godt som ingen ting. Andre ganger betyr det nesten alt.

Nå var det ikke jeg som var målgruppa for denne boka, for selv om menigheten syntes jeg så ut som en konfirmant, så var jeg tross alt konfirmert for flere år siden. Allikevel: Denne setningen traff meg.

Den var en anerkjennelse i den: Det er helt ok. Det er greit at Jesu oppstandelse betyr så godt som ingen ting. At orda opplevdes hule og tomme. At du har lyst til å gå hjem og gjøre helt andre ting.

Samtidig var det noe i den setningen som holdt meg fast i noe. For selv om det akkurat der og da, for meg, betydde så godt som ingen ting, så betydde det for noe andre, akkurat da, nesten alt.

Det jeg erfarte den Påskedagen, det var bare en del av et mye større bilde. I løpet av samme døgn, var det millioner av mennesker som hadde samlet seg om det samme: Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden! Og mange steder var det, og er det jo, virkelig fest! Og for mange av dem som hadde kommet sammen, så betydde dette nesten alt! Det var det som hadde fått dem til å stå opp den dagen, til å våge å tro på en framtid. For livet er jo sterkere enn døden, er det ikke…? Og det skal da vi også få oppleve en dag, skal vi ikke? Tenkte de, kanskje.

Og hva vet jeg, kanskje satt det også en i «min» kirke, akkurat denne påskedagen, en som dette betydde nesten alt for? En som satt der og kjente på at dette, på tross av de ytre omstendigheten, virkelig var en fest. Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden! Livet er sterkere enn døden! En som satt der og håpet at han snart skulle så se et tegn. Ja, kanskje hadde han allerede sett det. Et smil. Et vennlig ord. Eller vannet som ble øst over hodet på det lille barnet der framme, av ei som så ut som en konfirmant, men som visstnok var den nye presten. Eller brødet og vinen som de samme unge hendene snart skulle rekke hans langt eldre. Og det gav virkelig håp, håp om at livskreftene skulle seire, også i hans liv! Ja, kanskje var det sånn, der på bakerste benk. Hvem vet.

Noen ganger betyr det så godt som ingen ting. Andre ganger betyr det nesten alt.

Hvis jeg ikke husker feil, så inneholdt dette sitatet fra konfirmantboka en setning til. Noe om at uansett hva Jesu oppstandelse til enhver tid måtte bety for det enkelte menneske, så betyr den for verden absolutt alt.

Og det er vel kanskje selve poenget: Vi kan tvile, vi kan tro, vi har gode dager og vi har dårlige, men vi lever i et trosfellesskap, kirka, hvor det bekjennes at det er sant, hver eneste søndag: Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden. Livet er sterkere enn døden. Og er dette virkelig sant, så betyr det for verden absolutt alt. Og verden trenger ikke dette håpet noe mindre denne påsketiden enn den gjorde det en påskedag for 20 år siden. Eller for 2000, for den saks skyld. Livet er sterkere enn døden. I Syria. I en flyktningeleir i Libya. For en familie som har gått under jorda i redsel for å bli sendt ut av landet. Livet er sterkere enn døden. Sånn alt i alt. En gang der framme. Eller her og nå. I korte glimt.

Og så tenkte jeg i kveld å lande i bibelteksten, for der finner vi det, alt sammen:

Vi finner tvilerne Tomas. Han som ikke kan tro fordi han ikke har sett. Og vi finner den oppstandne Kristus som står der midt mellom dem som tviler og dem som tror, som en realitet med sine naglemerker og sår. Han står der, helt uavhengig av det som finnes der av nettopp tvil og tro. Han vil gjerne at Tomas skal tro, ja, men avhengig av det er han ikke. Det han tenker er kanskje at det hadde vært godt for Tomas? Godt å tro. Så peker forfatteren av evangeliet på tegnene, de som er skrevet ned for å hjelpe oss å tro. Det er ikke noen dum ting å gjøre det, å lese Johannesevangeliet, finne tegnene. Og det er ikke dumt å tenke at vi er hverandres tegn, her og nå. Og at selv om du selv tviler eller føler deg liten, dum og ung, så kan du være med å gi andre tro. Tro og håp.

1. des, 2017

Vi deler prekenen som ble holdt under førjulsgudstjenesten i Nidarosdomen 29.11:

En av de store mediesakene i høst har vært situasjonen for Afganske flyktninger. Vi har hørt om oktoberbarna. Og tidligere i høst stilte flere tusen mennesker, hovedsakelig ungdom, opp på torget her i Trondheim og demonstrerte mot utsendelsesvedtaket som har blitt fattet i saken til familien Abassi. Initiativtakere til demonstrasjonen var elever ved Thora Storm videregående skole – medelevene til Taibe Abassi, som sto, og fortsatt står i fare for å bli sendt til et land hun aldri noensinne har vært i.

 En av de andre store sakene har vært metoo-kampanjen. Det begynte med anklager om seksuell trakassering rettet mot en amerikansk filmregissør. Så oppsto emneknaggen metoo, og under denne har kvinner over store deler av verden, og også menn, stått fram og fortalt om seksuell trakassering, enten gjennom å poste emneknaggen, eller gjennom å fortelle sine historier.

 Et høstsemester går mot slutten, og med dette som noe av bakteppet, er vi her. Vi er mange. Vi fyller en hel katedral. Hva søker vi? En stemning, kanskje? Mange kjenner at det gir en god stemning å gå i kirka ved juletider. Høre fortellingen om det lille barnet født i en stall, se de tente lysene, synge de kjente julesangene. Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt… Ta en øyeblikks fri fra eksamenslesing eller noe annet vi vil slippe å tenke på for en stund. Og det er fint!

 Men samtidig er jo sannheten at det kanskje ikke var så veldig god stemning der jula hadde sitt startpunkt. De unge foreldrene vi hører om var ganske sikkert redde. Stallen var mørk og kald og møkkete. Med det vi vet om barselomsorg og kvinnehelse, kan vi tenke at oddsene for at dette barnet i det hele tatt skulle overleve, ikke var så store. Og som om ikke det var nok: Ikke lenge etter fødselen, ble den lille familien jaget på flukt. Vi feirer altså et barn som begynte sitt liv på flukt, og som endte det ca 30 år senere som et fornedret og dypt trakassert menneske. Ikke seksuelt trakassert, så vidt vi vet, men om så hadde vært tilfelle, hadde det vel neppe blitt fortalt videre…

 Mellom disse punktene, flukten og trakasseringen, levde dette mennesket et høyest forunderlig liv. Han snakket som om han skulle være Gud selv. Han hang med dem som ingen andre ville ha noe med gjøre. De som var i kontakt med ham ble liksom rakere i ryggen, akkurat som skammen de var blitt påført ble løftet av dem. Det kan virke som de gjenoppdaget sin egen verdighet – den som de helt hadde mistet av syne. Håp ble tent i øynene.

 Jeg og noen studenter fra KRIK hadde en samtale om juleevangeliet for et par uker siden, og et av spørsmålene vi stilte oss var: Hvor ville Jesus blitt født i dag? I en gummibåt på Middelhavet, var det en som sa. Med like dårlige odds for å overleve som Jesus den gangen. Reddet i land på en gresk øy, eller enda verre: Libya, eller et annet gudsforlatt sted. På flukt og uten framtid.

 Og vi kunne også ha spurt: Hvordan ville han dødd? På hvilken måte ville trakasseringen av ham ha artet seg i dag? Og mellom flukten og trakasseringen – hvilket liv ville han levd? Hvem sine ansiktstrekk ville han hatt? På hvilken måte ville han ha presentert seg? Hvem ville han ha hengt med?

 Det blir hypotetiske spørsmål. Spekulasjoner. Jesus er ikke her så han kan gi oss fasiten.

 Men vi er her. Og spørsmålet om hvem Jesus ville ha hengt med, kan, og skal, vi la oss utfordre av. Vi skal la oss utfordre som enkeltmennesker: Hvem er det vi ser rundt oss som ingen andre vil ha noe med å gjøre? Hvem sitter alene på hybelen uten noen gang å få en eneste melding om å henge med noen som helst? Kanskje vet du om noen sånn har det sånn? Eller noe som ligner. Kanskje skal du få med deg noen og gjøre noe med det…?

 Eller hvilke holdninger og utsagn lar vi passere – uten å ta til motmæle? Enten det er i vennegjengen, i juleselskap med familien eller på nett? At det i det hele tatt er behov for en kampanje som metoo begynner jo et sted, det begynner med noens holdninger. Som blir til noens handlinger. Kanskje skal vi si noe neste gang vi hører nedsettende, objektiviserende ord om andre, enten det handler om kjønn, legning, etnisitet, religion eller noe annet? Ja, si klart og tydelig fra!

 Og vi skal la oss utfordre som samfunn: Hvem slipper vi inn og hvem stenger vi døra for? Hvem gir vi definisjonsmakta når det skal avgjøres hvor mange som er for mange og hva som er et trygt sted å sende en 18-åring til?

 Elevene på Thora Storm tok definisjonsmakta tilbake når de kjempet, og fortsatt kjemper, for sin medelev Taibe og hennes søsken. Ungdommer som vil gjøre det de fleste av dere tar for gitt, nemlig å studere og leve frie liv.

 Jesus er ikke her og kan gi oss fasiten. Derfor må vi bruke hue. Og hjerte. Vi må aldri slutte å spørre hvem Jesus ville hengt med. Hva han ville gjort og sagt. Hvem han ville åpnet opp for. Det er ikke sikkert vi bli enige. Men slutter vi å spørre, blir hjertene fort kalde.

 Samtidig tror vi jo som kirke at Jesus på forunderlig vis er her allikevel, da. At Jesus virkelig var Gud selv. At den Gud vil ber til her i kirka og tror på nærværet av midt i verden, er den Gud som Jesus viste oss. Den Gud som gjennom sitt forunderlige liv fikk skamfulle mennesker til å rette ryggen og som tente håp i menneskenes øyne.   

 Vi tror at han er her... Ikke for å gi oss fasiten for hvordan vi skal leve livet vårt, hverken på det ene eller det andre området, men for at vi skal vite at vi ikke er forlatt. Vi kom hit kanskje i dag for den gode julestemningen. Fortellingen om det lille barnet. Sangene. Lysene. Og det er fint! Men vi vet jo at livet ikke er sånn, ikke den gang, ikke nå, ikke alltid. For noen kanskje sjelden.

 Men her i kirka tror vi altså på en Gud som startet sitt liv på jorda som flyktning og endte det som et dypt trakassert menneske. En Gud som gjennom sitt liv har vist at han er nær akkurat der hvor livet er på det mørkeste og mest håpløse. Han har vist oss at det ikke finnes et gudsforlatt sted. Ikke i verden. Ikke i våre liv.

 Verden var aldri helt forlatt. En stjerne skinner i natt. Amen.