11. feb, 2019

Fred være med dere!

I går var det avskjedsgudstjeneste for meg i Nidarosdomen. Jeg kan se tilbake på 14 fine år som studentprest i Trondheim. Det er ingen tvil om at man lærer utrolig mye av å jobbe med studenter! Som studentprest bringer man på mange måter kirka ut i verden - gjennom å representere kirka på studiestedene. Men den motsatte bevegelen er også viktig - å bringe verden inn i kirka. Det ble sagt i går at jeg har gjort nettopp det, og det ble jeg utrolig glad for å høre! Det har nemlig alltid vært viktig for meg, enten det handler om den store verden, eller studentverdenen her i Trondheim. Her kommer, på oppfordring, prekenen jeg holdt i går. Jeg ønsker dere alle alt godt og Guds fred!

Vennlig hilsen studentprest Birte

 

Samme dag, da det ble kveld, sa Jesus til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Mark 4, 35-41)

På tampen av høstsemesteret var det en journalist fra Under dusken på kveldsmessa i studentmenigheten. Det resulterte i noe så sjelden som en gudstjenesteanmeldelse i studentavisa. Journalisten hadde ikke fått noen religiøs oppvåkning av å være her (hva nå det er), men han kunne fortelle at han hadde kjent en ro i sjela som varte resten av kvelden. Og det er ikke lite bare det, spør du meg.

I kveld har vi hørt fortellingen om Jesus som stiller stormen. Jeg vet ikke hva dere tenker på når dere hører denne bibelfortellingen. Jeg tenker på søndagsskolen. Og så tenker jeg på en sang som vi sang der:

Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.

Gud er sterk når jeg er svak, hjelper meg ta nye tak.

Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.

Storm. Det hender det at det er på denne tida av året. Storm ute. Storm som uler rundt husveggene. Storm som river i taket. Storm som velter trær og lager sår i naturen.

Storm som får oss til å søke tilflukt. Fyre på peisen. Tulle oss inn i et pledd. Drikke varm sjokolade. Vente på at det skal gå over. For det gjør det jo. Alltid. Til slutt.

Stormene, eller ekstremværene, har navn i våre dager. Et raskt søk på nettsidene til meteorologisk institutt viser at de siste har hett Aina, Birk, Cora og Knud.

Da ungene mine var litt mindre, kunne de peke på stubben som står i skolegården på Charlottenlund. Det var Ivar som blåste ned det treet, kunne de fortelle. Og rotvelten borte i Chamonix (såpass fint skal det være når man navngir skogsområder på Charlottenlund), det var Hilde.

Storm. Det er et naturfenomen. Noe der ute. Men det kan også være storm inne. Inni oss.

Studietida. For mange er det ei tid som er helt topp, ei tid som byr på muligheter og utfordringer. Men det er også stormfulle år for mange. Utfordringene kan blir for store. Det er mye å finne ut av. Mye å leve opp til. Mye som er uavklart. Man kjenner på uro for framtida, kanskje. For eget liv, for andres liv. For verden. Det er stormfullt.

Det er ikke så lett å vite hvor man skal søke tilflukt da. Når stormen er noe man bærer inni seg, med seg. For noen dukker den opp av og til. For andre kan det kjennes ut som den er der konstant. Det er ikke bare å vente til det går over. For kanskje kjennes det som det aldri gjør det.

Storm inne. Har stormen inni deg et navn? Er den navngitt? Ikke av meteorologisk institutt, men av deg?Mange har erfart at det var den dagen stormen fikk navn, at den sakte men sikkert begynte å løye, selv om man aldri hadde trodd at det kunne skje. Det var den dagen man satte ord på det som rev og slet at man begynte på veien mot en ro, en fred. Ikke en kort vei, nødvendigvis. Ikke en lett vei, heller, alltid. Men en vei.

Hva skal til for at du skal gi stormen et navn? -At noen ser deg? At noen lytter? At noen tror på deg? -At noen lar deg bruke den tida du trenger, selv om det skulle ta både timer, dager, ja, år? -At du får bruke dine egne, helt genuine ord? Selv om det er andre ord enn det som kanskje var forventet?

Jeg tenker at det er viktig å gi stormen navn, også her i kirka. Vi gjør det f.eks. når vi ber. Da løfter vi fram noe av det som stormer i vår verden. Mennesker som utsettes for overgrep. Mennesker som er på flukt og som lever med krig og konflikt som sin daglige erfaring. En verden hvor klimaendringene allerede har store konsekvenser. Konsekvenser som skaper storm, bokstavelig talt.

Og når vi ber her i kveldsmessene, så er du også alltid velkommen til å komme fram til lysgloben for å tenne et lys. Når du går fram og tenner det lys, er det kanskje dine egne stormer du setter navn på.

Når vi gir stormen navn i kirka, enten høyt eller inni oss, da gjør vi det på et sted hvor vi ikke bare lytter til hverandre, men hvor vi tror at Gud også lytter. Hvor vi tror at Gud lytter til den som roper og den som hvisker. Hvor vi tror at Gud lytter til den som har mange ord, og den som ennå ikke har funnet et eneste ett. Lytter og er nær.

Gud er sterk når jeg er svak, hjelper meg ta nye tak. Søndagsskolesangen. Det er ikke alltid så lett å tro at det er sant. De hadde ikke så mye tro disiplene i båten heller. De hadde ikke så mye tro på at det fantes en midt blant dem som kunne få stormen til å stilne. Men det gjorde det. Han fantes der. Og vi tror at han også finnes her. Midt i blant oss.

Nå dekkes bordet, nå tennes lyset,

og den som vil kan få slå seg ned

og legge av seg alt det som tynger,

og ta imot Herren Jesu fred.

Det skal vi synge om en liten stund. Og så skal vi ta imot brød og vin, dette merkelig måltidet som vi tror gir styrke på veien. Styrke til nye tak. For nye tak kommer. Det vet alle som har levd en stund. For noen mer enn for andre. Tenk på disiplene i båten: De var fortsatt redde, selv om stormen rundt dem var stilnet. Og de var redde mange andre ganger også, kan vi lese. Det var ikke noe hokus, pokus. Ikke noe easy fix.

Men midt oppi all frykt og uro sto Jesus der. Fred være med dere, sa han til dem. Gang etter gang.  Fred være med dere. Og litt etter litt, sakte med sikkert, vokste troen fram på at han som kunne gjøre stormen stille, også kunne gi dem av sin fred. Derfor sier vi det i kirka, gang etter gang, etter at nattverdmåltidet er over, før vi går ut: Fred være med  dere.Derfor sier jeg det nå: Fred være med deg. Ja, måtte du kjenne fred og ro i sjela resten av kvelden, minst. Amen.