24. jan, 2019

Noen ganger er det fint å gå i kirka

Som studentprest pleier jeg å lese Under Dusken, men jeg må tydeligvis ha tatt tidlig juleferie i år, for det var først i dag jeg oppdaget at UD 12/2018 inneholdt en reportasje fra en kveldsmesse med studentmenigheten i Nidarosdomen. Og det skal sies: Reportasjen var god reklame, både for Den norske kirke generelt, og for studentmenigheten og studentprestene spesielt. Du finner den her, om du ikke allerede har lest den:

 

https://dusken.no/artikkel/28250/en-grunn-til-a-dra-i-kirken/

 

Da studentprestene skulle lage nye plakater i høst, valgte vi å bruke følgende setning på gudstjenesteplakaten vår:

 

«Noen ganger er det fint å gå i kirka»

 

Jeg syntes det var en bra setning da (skulle bare mangle, den var min idè), og etter å ha lest reportasjen i UD, synes jeg den er enda bedre. Jeg tenker nemlig at den treffer ganske godt. Sannsynligvis er det nemlig flere enn UDs journalist som synes det er fint å gå i kirka av og til. –Lytte til musikken, tenne et lys, høre en liten preken, kjenne en ro i sjela som sitter i resten av kvelden (som UDs journalist kunne fortelle om). Det er bare det at de trenger en grunn…

 

Jeg tenker at mange av mine kolleger i Den norske kirke jobber ganske mye med nettopp det, å gi folk en grunn til å gå i kirka. Det inviteres til 2-årsbok, 4-årsbok og 6-årsbok. Noen steder er det jaktgudstjeneste, strikkegudstjeneste og myndighetsmarkering. Konfirmasjonstida gir mange anledninger, både for konfirmanter og foreldre. Og når det har gått tilstrekkelig mange år siden konfirmasjon, inviteres man til 50- og 60-årsjubileum.

 

Kanskje skulle vi bli flinkere til det i studentmenigheten også – til å gi folk en grunn? Her er det bare fantasien som setter grenser, og forslag mottas med takk! Kanskje kan reportasjen i UD gi større frimodighet til å invitere andre med? For det finnes vel ingen bedre grunn enn å bli med en venn?

 

Til slutt: Kanskje vi som går i kirka litt oftere enn de fleste, kan bli litt blinde for hvilken skatt vi forvalter (for å si det litt høytidelig)? Kanskje vi trenger å minne hverandre om at det er snakk om noe som kan gi intet mindre enn ro i sjela? Kanskje bærer vi på en litt for stor sjenanse når det kommer til å dele denne skatten med andre? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg tror det ligger noe her.

 

Så da er det bare å slå fast: Noen ganger er det fint å gå i kirka. Og de som vil skrive under på dette, er kanskje flere enn vi tror.

 

Studentprest Birte