Studentprestenes blogg

15. okt, 2018

Vi løftes inn i en sammenheng som sier at først er vi elsket, deretter skal vi elske. Først er vi sett, deretter skal vi se. Det gjelder oss alle, og vi trenger det alle - å bli sett. Uansett og vi er en av kvinnene på Mukweges sykehus eller deg og meg. For vi er alle mennesker, og vi er alle mindre alene sammen.

 

Blogginnlegget denne uka er prekenen holdt på kveldsmessa søndag 14.10:

For en drøy uke siden fikk vi vite at Nobels fredspris i år går Denis Mukwege fra Kongo og Nadia Murad fra Irak. Mukwege har behandlet tusener av kvinner og jenter som er blitt voldtatt og mishandlet på det groveste i krig. Nadia Murad har blitt en stemme for dem som selv er blitt mishandlet, etter at hun ble tatt til fange og brukt som sex-slave av IS i Irak. Hun trosser skammen og behovet for å flykte fra det som er skjedd, og sier at jeg vil stå fram, jeg vil være et ansikt for de som dette har skjedd med.

En av tekstene på denne søndagen har også et sånt ansikt. Jeg tenker på en lignelsen Jesus fortalt om den rike mannen og Lasarus. Lasarus ligger utenfor den rike mannens port. Han er full av verkende sår. Hver dag går den rike mannen forbi – uten å se ham. Så dør Lasarus. Da bærer englene ham til Abrahams fang, står det, til en slags hedersplass i evigheten. Den rike mannen dør også. Han havner et helt annet sted...

Jeg tror ikke poenget med denne lignelsen først og fremst er å si noe om evigheten, men heller å holde oss fast her og nå. Gi oss et ansikt. Lasarus ansikt. Ansiktet til dem som vi helst vil gå forbi. De som befinner seg rett utenfor porten vår.

På en måte kan vi kanskje si at porten vår har blitt kraftig utvidet siden Jesus fortalte denne lignelsen. Vi har enormt mye større horisont. Kongo og Irak – hjemlandene til Mukwege og Murad – er bare en flyreise unna. Gjennom media bringes bilder til oss hele tida, bilder av mennesker som lider. Mindre enn noen gang tidligere kan vi si at vi ikke vet. Vi ser dem som ligger der, fulle av verkende sår, i konkret eller overført betydning, hvis vi bare vil.

Lasarus lå utenfor porten. Utenforskap har vært et stort tema denne høsten. Mye takket være TV-aksjonen til inntekt for Kirkens Bymisjon. Der er det fokus på de som faller utenfor i vårt eget samfunn, pga. rus, sykdom, manglende inntekt. Vi kan ikke si at vi ikke vet dette, heller.

Studentmenighetens tema dette semesteret er paranteser. Og det er kanskje sånn vi overlever i møte med alt det vi vet, men egentlig ikke vil eller orker å se. Vi setter en parentes rundt. Da kan vi forholde oss til det sånn som mange av oss forholder oss til det som står i parentes når vi leser en tekst: Som noe mindre betydningsfullt, noe vi kan hoppe over, noe vi kan hente fram seinere en gang, når vi har tid. Og kanskje er dette en ok bruk av parenteser. Vi vet jo alle at om vi skal ta inn alt det vonde vi eksponeres for, fjernt og nært, så blir det alt for mye.

Samtidig er Jesus krystallklar. Det er akkurat som han løfter Lasarus ut av parentesen og plasserer ham rett foran oss. Slik Nadia Murad har plassert seg selv foran oss. Ja, alle bibeltekstene som hører til på denne søndagen er krystallklare. De handler om ansvar. Ansvaret for dem som på ulike måter lider nød. Ansvaret for dem som ligger der, rett utenfor porten vår.

Vi vet det. Det er bare så krevende å handle. Det er sikkert flere enn meg som føler seg ubetydelig og handlingslammet i møte med alt vi eksponeres for. Vi føler oss fanget i samfunnsmessige strukturer som det kan virke umulig å snu. Vi trenger politisk handling fra lederne våre. Samtidig kommer vi ikke unna det personlige ansvaret som hviler på oss alle. Vi vet det også. Og det kan virkelig lamme oss. Men husk hva fem brød og to fisk ble til i en av Jesu andre lignelser, fordi en liten gutt så hva akkurat han kunne gjøre. Og vi vet alle noe om hva vi kan gjøre, vi også. Det er jeg helt sikker på. Vi vet alle om en som trenger å bli sett. Vi kan gå med bøsse neste helg…

Så tenkte jeg at vi skulle lande i den teksten som vi har hørt lest i kveld. Den er også ganske så radikal i å holde fram ansvaret for dem som lider nød: Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.

Samtidig begynner den et helt annet sted. Den begynner med dette: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss.

Det er ikke tilfeldig at dette kommer først. I kristen tro er det alltid dette som kommer først: Jesu kjærlighet. Når Jesu kjærlighet settes først, løftes vi ut av det som ellers kunne blitt bare moralisme og krav. Vi løftes inn i en sammenheng som sier at først er vi elsket, deretter skal vi elske. Først er vi sett, deretter skal vi se. Det gjelder oss alle, og vi trenger det alle - å bli sett. Uansett og vi er en av kvinnene på Mukweges sykehus eller deg og meg. For vi er alle mennesker, og vi er alle mindre alene sammen.

Og da tenkte jeg til slutt å vende tilbake der jeg startet, til fredsprisvinner Mukwege. Eller rettere sagt til nevøen hans, eliteseriespilleren Mushaga Bakenga. Bakenga er født og oppvokst i Trondheim (nok en påminnelse om hvor liten verden er blitt). Han har tatt flyreisen, besøkt onkelen, og forteller til NRK hvordan det har gjort inntrykk på ham å møte dem som onkelen jobber blant. I det samme intervjuet sier han også noe om hva som driver onkelen, nemlig hans tro.

 Og der er den igjen: Sammenhengen mellom å være elsket og selv å elske, mellom å være sett og selv å se, mellom tro og handling. Og jeg tenker at vi skal være glade og takke for at det finnes noen blant oss som på et så radikalt vis gjør tro til handling, og samtidig vite at muligheten ligger der for oss alle – til å handle slik at vi utgjør en forskjell i et annet menneskes liv. 

Studentprest Birte

28. sep, 2018

"Jeg er ikke sikker på om vi nødvendigvis får et varmt og inkluderende samfunn av at det ytre fungerer bra."

 

Obama var visst i Norge forleden, og for bare 3000 – 30.000 kroner kunne alle få høre ham prate. Om noen viktige temaer, ser det ut som, men også litt skamløst skryt til vertskapet – på amerikansk vis. Obama nevnte at han inni mellom hadde tenkt over hvordan det ville vært om Norge bestemte i verden, og at det ville vært flotte saker: «Da jeg var i Det hvite hus og det var problemer over hele verden, hendte det jeg at sa til medarbeiderne mine: Om bare nordmenn var de som bestemte. Da ville alt vært i orden og fredelig», sa han. I følge NRK.

Jeg sto på fotballbanen en dag og snakket med en bekjent som jobber i en stor norsk bedrift. Han beskrev lunsjpausene i kantinen der slik: «Man kan komme inn på et tidspunkt hvor det ikke er noen andre kjente i kantinen. Man tar seg mat og setter seg ved et bord der det sitter en to-tre andre som man ikke kjenner så godt. Først blir det stille. Kanskje et lite hei. Deretter fortsetter praten der den var, uten at noen henvender seg til deg eller inkluderer på noen som helst måte. Jeg vet ikke om det kommer av sjenanse eller manglende folkeskikk. Men det er noe med kulturen vår som lett skaper ensomhet».

Javisst kunne Norge bidratt med offentlige helsetjenester, mer egalitet og likestilling, et tillitsstyrt samfunn, en god og demokratisk rettsstat og fårikål for alle. Kanskje kunne det bli mer dugnad, skjønt ordet har visst forsvunnet i frikjøpssummer og dopapirsalg. Muligens kunne vi lært bort noe om å forvalte rikdom, men jeg er usikker på om måten vi ble rike på er særlig bærekraftig.

Og jeg er ikke sikker på om vi nødvendigvis får et varmt og inkluderende samfunn av at det ytre fungerer bra. Det er noe med kulturen vår som ikke helt fikser det med fellesskap. Det faller oss ikke naturlig å snakke med fremmede, sitte for tett på bussen, invitere noen vi ikke kjenner så godt på middag, cafe, tur i skogen. Kanskje er det fordi vi bodde i hver vår dal så lenge, at vi har eneboliger med hage rundt og lengter til naturen. Kanskje er det havet. Eller vidda. Kanskje er det rikdommen vår eller selve det sosialdemokratiske sikkerhetsnettet der omsorg og velferd har flyttet ut av familien og vår synsvidde.

Selvpisking er en unyttig aktivitet. Og Obama har jo litt rett; det er mye med Norge som er helt fantastisk. Men kanskje nettopp derfor har vi kapasitet til å se litt på de andre sidene av vårt samfunn også; de sidene som skaper ensomhet, kulde og avstand.

Mindre Alene Sammen. Det er budskapet fra årets tv-aksjon som går til kirkens bymisjon. Temaet er utenforskap; denne allmennmenneskelige erfaringen av å falle litt på utsiden av strukturelle eller psykologiske årsaker. Det hadde vært fint med et krafttak på dette området. Gjerne en dugnad. I alle fall en styrket bevissthet om at ytre rammer og velsmurt demokrati ikke nødvendigvis holder til å skape et godt samfunn. Det er de enkelte møtene som gjør. Et hei, et varmt smil, en blikk-kontakt eller en liten prat. Alle mennesker trenger å bli sett. Vi kan være med på å bidra til det overfor hverandre.

Så kan kanskje Obama legge til «varme» neste gang han er på besøk.

5. sep, 2018

"Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv."

 

I sommer var jeg på fjelltur i Sylan. Langs mesteparten av ruta vi gikk, var det gode stier. De var godt merket og det var behagelig å gå. Vi trengte ikke være redd for å snuble eller gå oss vill. Dermed kunne vi la blikket vandre og nyte landskapet og utsikten mens vi gikk.

Sist helg var jeg på Snøhetta. Der var det ganske annerledes. På Snøhetta er det stein på stein. For hvert skritt må du se hvor du går. Man blir fort gående å se ned. Gjør man ikke det, kan resultatet bli en forstuet ankel.

Disse to fjellandskapene kan gjerne få stå som to bilder på livet. Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv. Du har utsyn. Du puster fritt. Du ser at du står i en sammenheng med alt du har rundt deg. At du har en himmel over livet.

Andre ganger er det steinete og bratt. Kanskje kjennes livet angstfylt, rett og slett litt farlig. Kanskje vet du ikke hvor det neste skrittet går, hvor du skal sette foten for at den skal stå trygt. Så blir du gående å se ned. Du ser ikke lenger det som er rundt. Kanskje ser du ikke en gang den som går rett ved siden av deg. Kanskje ser du ikke at det er en hånd der som kunne ha støttet deg i møte med en ustødig stein. Og himmelen ser du i hvert fall ikke.

Men: Går man på Snøhetta, så har man jo egentlig en fantastisk utsikt! Det er bare det at du må stoppe opp for å se den. Og sånn er det vel med livet også. Noen ganger trenger vi å stoppe opp. Løfte blikket. Se oss rundt. Se at det er noen andre der. For når livet er humpete og steinete, det er jo da vi trenger hverandre.

Det er ikke alltid så lette å vite hvem som går på stein og hvem som går på sti. For vi er ofte ganske flinke til å skjule det som er vanskelig, hva det enn måtte være. Jeg drømmer om fellesskap hvor det finnes hender som strekkes ut slik at den som trenger ei hand kan ha noe å gripe fatt i. Og kanskje finne fotfeste på nytt.

Ja, kanskje til og med seg himmelen nytt. For den er jo der. Hele tiden.

(Blogginnlegget er skrevet med utgangspunkt i andakt holdt på KRIK 04.09.18)

-Studentprest Birte

 

31. aug, 2018

"Jakten kommer i veien for målet,
man mister det av syne og kommer aldri dit."

 

Når du står helt fast, når du har forsøkt og forsøkt uten å forstå, uten å trenge gjennom, uten å lykkes – da bør du ta en pause. Sove litt, kanskje. Det er i hvert fall løsninga ifølge moderne innlæringsteori og studieteknikk. Og mens du sover og hviler jobber hjernen underbevisst slik at neste gang du åpner problemet, om morgenen for eksempel, kan det hele se mye klarere ut. Kanskje nesten som en åpenbaring?

Jeg regner med de fleste har gjort sånne erfaringer; pushe på og pushe på for å løse noe eller forstå, uten resultat. Tvert imot; problemet blir stadig mer innviklet jo mer man baler med det. Det minner litt om prestasjonsjag. I iveren etter å gjøre det best mulig blir vi vår egen verste fiende. Jakten på det perfekte blir fort en gedigen bomtur. Konstruksjonene blir for kompliserte og uoverkommelige, og det å stadig komme til kort overfor seg selv fører vill og blir til jag etter vind. Jakten kommer i veien for målet, man mister det av syne og kommer aldri dit.

En liten hvil, derimot, kan gjøre underverker. Å sette seg ned, lytte litt, prøve å åpne opp. Kanskje nettopp når du har vært påskrudd lenge, kan det være godt å skru av. Forutsetningene for å forstå har du skapt ved arbeid og innsats. Selve forståelsen kommer kanskje lettere når man er litt avskrudd.

Hvis du kommer på kveldsmesse søndag får du høre prekenteksten om Marta og Maria. Marta strever og strekker seg, Maria har satt seg ned for å lytte. Det er en temmelig interessant dynamikk mellom strevet og lyttinga. Mellom Marta og Maria. Kanskje henger de egentlig sammen – slik at strevet, innsatsen, aktiviteten danner grunnlaget for god lytting?

21. aug, 2018

«Risky play» - det er det livet er. Men, selv i et land med

spikkekniver og klatretrær som en naturlig ingrediens i

barndommen, er kanskje dette en sannhet

vi ønsker å holde litt på avstand?

 

I dag har jeg vært på Dronning Maud og informert nye studenter om studentprestenes samtaletilbud.

 Mens jeg satt og ventet på at det skulle bli min tur, hørte jeg på en studieveileder som orienterte om muligheten for å dra på utveksling, og i den forbindelse snakket han også litt om barnehager i Norge sammenlignet med barnehager i andre kulturer. For å beskrive noe av det særegne med norske barnehager, brukte han begrepet «risky play» - det at barn, som en naturlig del av barnehagedagen, både får spikke med kniv og klatre i trær.

 Av de som satt i auditoriet, viste en rask håndsopprekning at ca. 2/3 var nyinnflyttet til Trondheim. Omtrent like mange var helt ferske som studenter. Som fersk student i ny by, trenger man kanskje verken klatretre eller spikkekniv for å oppleve at livet er «risky play». For hvordan skal nå dette gå? Mestrer jeg studiet? Får jeg venner? Kommer jeg til å trives?

 «Risky play» - det er det livet er. Både for nye studenter og alle oss andre. Men, selv i et land med spikkekniver og klatretrær som en naturlig ingrediens i barndommen, er kanskje dette en sannhet vi ønsker å holde litt på avstand? Det er ikke spesielt gøy å ta innover seg at kjipe ting skjer, at det kanskje ikke er så enkelt å finne seg til rette som student, at både kjærlighetssorg, triste tanker og ensomhet er en del av livet. Men det er det jo.

I forrige uke kunne vi høre i nyhetene at så mange som 1 av 3 studenter føler seg ensomme. Rektor Gunnar Bovim snakket også om ensomhet under immatrikuleringen på NTNU. Han oppfordret studentene til ikke bare å være en medstudent, men også et medmenneske. Det er ikke vanskelig å støtte den oppfordringen. Samtidig er det å ta kontakt, det å opprette en relasjon til et annet menneske alltid «risky play». Du risikerer å bli avvist. Men muligheten er samtidig også der for at du får en venn – en du kan klatre til topps i klatretreet med.

Studentprest Birte