Studentprestenes blogg

17. jan, 2019

Det er starten på et nytt semester. Jeg vil tro at et nytt semester ofte gir en følelse av å ha blanke ark. En ny begynnelse. Kanskje med nye forsetter om hvordan halvåret skal bli. Det kan være en deilig følelse og det kan skape uro fordi det ligger utfordringer å venter som kan kjennes litt for store.

Det er noe dypt menneskelig i det å bære med seg en uro. Det gjør vi alle.

Har du sett Leo Aikjc sitt program Uro? Jeg liker Leo og jeg synes nok en gang han tar mye på kornet. Serien tar for seg ulike områder i livet som vi mennesker uroer oss for. Det er har vært program om innvandring og fremmedfrykt, menneskeskapte klimaendringer og om sosiale medier og selvopptatthet.

Jeg vil si høyst aktuelle tema som jeg også kan kjenne uro knyttet til. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har sneket seg inn i meg en uro, for framtiden. Hvordan skal det gå med verden og alle de store endringene vi står ovenfor? Hvordan kommer verden til å se ut om 50 år? Er det noe jeg kan gjøre for å bedre framtidsutsiktene? Eller er det best å sitte stille å la det som komme kommer?

Et av Leo sine prosjekt slik jeg ser det er å snakke om det som bekymrer oss. Han går inn i de ulike temaene og ser på det med åpent blikk. Hva er det grunn til å bekymre seg for og hva er det ikke vits i å bruke energi på? Han er ærlig og rett på sak.

På denne måten ser man også at det er mye håp for oss og framtiden. Håp er uroens medisin. Håpet er skapende. Håpet holder drømmer levede. Håpet gir ikke opp. Håpet fører oss ut av resignasjonen.

For det finnes håp i vår urolige verden. Håpet er mennesker som kjemper for det gode, for kunnskap, for kjærligheten og for en bedre verden.

Dere studenter representerer et slikt håp for meg. Kanskje dere ikke tenker over dette, men det er sant!

For der hvor jeg kan bli pessimistisk på vegne av fremtiden. Så hjelper det at dere viser at det finnes så mange gode ønsker. Det hjelper at jeg har en fornemmelse av at det finnes et engasjement blant dere om at endring er mulig. Dere studerer og søker kunnskap. Dere tror. Dere legger planer. Dere gir skapende uro der jeg kanskje tenker at jeg vil resignere. 

Takk, det gir meg HÅP!

Jeg vet at det er mye som kan uroe dere studenter også. Slik er livet. God og vont. Gjerne på samme tid. Men i dag ville jeg løfte fram det håpet som dere skaper, for framtiden.

Godt semester

Camilla Winsnes

Studentprest

 

13. des, 2018

"Det er oppgaven. Vi er her for å spre lys.

Bringe lyset fra stallen, julenattlyset, videre."

 

På luciadagen legger vi ut prekenen hold på KRIK og studentmenighetens førjulsgudstjeneste i Nidarosdomen. Den handler om å spre lys, og med disse ordene ønsker vi alle en velsignet jul:

Vi kan spre mørke, vi mennesker.

For et par uker siden kunne vi lese historien om Johannes på nrk.no. Johannes er 17 år og litt annerledes. Han mottatt masse hatefulle meldinger på sosiale medier. Til og med meldinger om at det var best om han var død.

Lan Marie Berg er byråd for MDG i Oslo. Man kan kanskje mene at samfunnstopper bør tåle litt mer enn andre enn andre folk. Men skal de tåle å bli hetsa på det groveste, til og med når de går ut med en gladnyhet som at de venter barn? Det fikk de i hvertfall Lan Marie oppleve for noen uker siden.

Netthets er den største trusselen mot ytringsfriheten i dag, sier Amnesty International. I høst har de til og med kjørt en egen kampanje: #stoppnetthetsmotkvinner. Fordi kvinner er mest utsatt. Kvinner med innvandrerbakgrunn enda mer. Bare spør Sumaya Jirde Ali, Faten Mahdi al-Husseini, Kadra, Amal Aden eller en av de andre kvinnene med minoritetsbakgrunn som deltar i samfunnsdebatten. Det koster.

Ja, vi kan spre mørke, vi mennesker. Karpe Diem rapper om det. Lett å være rebell i kjellerleiligheten din, synger de, mens de henter fram ord fra kommentarfeltene, stygge ord, mørke ord.

Og det er kanskje sånn det er. Det er lettere å spre mørke hvis man har plassert seg i kjellerleiligheten sin, plassert seg der hvor sola og lyset aldri slipper inn.

Men dere: Vi er ikke her i verden for å spre mørke. Vi er her for å spre lys.

Det begynte en julenatt for 2000 år siden. Det var mørkt.  Svarte natta. Men noe vise menn fulgte en stjerne. Noen gjetere fikk møte lysende engler som sang om fred på jord. I en krybbe fant vismennene og gjeterne han som senere skulle kalle seg selv for verdens lys.

For det sa han, Jesus. Jeg er verden lys. Og til vennene sine sa han  nesten det samme: Dere er verden lys.

Det er oppgaven. Vi er her for å spre lys. Bringe lyset fra stallen, julenattlyset, videre.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer sa det på en litt annen måte. Han snakket om at vi mennesker er Guds hender og føtter. Bonhoeffer var aktiv i den tyske motstandsbevegelsen mot nazistene og for det ble han drept i en konsentrasjonsleir i 1945. Han fikk virkelig erfare hva det i ytterste konsekvens kan føre til når mørke spres. Når noen gjøres til mindreverdige, ut fra funksjonsnivå, legning eller etnisitet. Når noen blant oss blir fratatt sitt gudgitte menneskeverd. Det er da vi trenger hender som peker ut en annen trening. Føtter går en annen vei.

Det er det som er vår oppgave. Være Guds hender og føtter. Spre lys.

Vi sprer lys når vi strekker hendene ut mot en som trenger en venn. Et av de store temaene i studentmiljøene i høst har vært ensomhet. Ensomhet og utenforskap. Studentenes helse og trivselsundersøkelse som ble lagt fram i høst, viser at så mange som hver tredje student kjenner på ensomhet. Dere har kjent på det selv, eller kjenner noen. Dette kan vi være med å gjøre noe med, alle sammen. Inkludere noen i pause-fra-eksamenslesing-førjulskosen. Noen som ellers ville sittet hjemme alene.

Vi sprer lys når vi deler litt av det vi har. Det kan du gjøre allerede her og nå. I kveld skal vi nemlig være med å gi en gave til Frelsesarmeens julegryte og til samarbeidet Frelsesarmeen har med Adresseavisas juleinnsamling og byens menigheter. Da bidrar vi til at mennesker som ellers ikke hadde hatt råd, kan få mat til jul, og at barn som lever i fattigdom også kan få gaver.

Vi sprer lys når vi står opp og sier fra. Heldigvis slo hele skolen og lokalmiljøet ring rundt Johannes. De sto opp for ham. Dette ville de ikke ha noe av. Og vi kan stå opp, vi også, der hvor vi lever våre digitale eller virkelige liv.

Men husk: Å spre lys er ikke enda en ting vi skal være flinke til. Dette handler ikke om å være flink. Kanskje spres lyset best når vi ikke er så flinke. Kanskje spres det best der sårbare mennesker møter andre sårbare mennesker.

Han Børli har sagt det sånn:

Ett er nødvendig

her i denne

vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

i dine bebodde øyne.

Og da må jeg plassere meg sånn at lysene fra mine øyne kan skinne på deg, og lysene fra dine øyen kan skinne på meg. Sånn at vi ser hverandre som de menneskene vi er.

Det begynte en julenatt for 2000 år siden. Det var mørkt.  Svarte natta. Men noe vise menn fulgte en stjerne. Noen gjetere fikk møte lysende engler som sang om fred på jord. I en krybbe fant vismennene og gjeterne han som senere skulle kalle seg selv for verdens lys.

Og lyset fra han som ble født julenatta, skinner helt hit. I kveld har vi plassert oss i skinnet fra det lyset. Vi har krabba ut av kjellerleiligheten og plassert oss i et rom hvor troen på julenattlyset lever. Troen på at det aldri kan bli så mørkt at det ikke finnes strimer av lys. Troen på at det aldri kan bli så mørkt at det ikke finnes glimt av håp. -Fordi han som sa om seg selv at han er verdens lys fortsatt er her sammen med oss.

Dere skal få med dere et dikt til, av Helge Torvund:

Lyset

du treng

finst

-La det skinne på oss og gjennom oss. 

 

Studentprest Birte

15. okt, 2018

Vi løftes inn i en sammenheng som sier at først er vi elsket, deretter skal vi elske. Først er vi sett, deretter skal vi se. Det gjelder oss alle, og vi trenger det alle - å bli sett. Uansett og vi er en av kvinnene på Mukweges sykehus eller deg og meg. For vi er alle mennesker, og vi er alle mindre alene sammen.

 

Blogginnlegget denne uka er prekenen holdt på kveldsmessa søndag 14.10:

For en drøy uke siden fikk vi vite at Nobels fredspris i år går Denis Mukwege fra Kongo og Nadia Murad fra Irak. Mukwege har behandlet tusener av kvinner og jenter som er blitt voldtatt og mishandlet på det groveste i krig. Nadia Murad har blitt en stemme for dem som selv er blitt mishandlet, etter at hun ble tatt til fange og brukt som sex-slave av IS i Irak. Hun trosser skammen og behovet for å flykte fra det som er skjedd, og sier at jeg vil stå fram, jeg vil være et ansikt for de som dette har skjedd med.

En av tekstene på denne søndagen har også et sånt ansikt. Jeg tenker på en lignelsen Jesus fortalt om den rike mannen og Lasarus. Lasarus ligger utenfor den rike mannens port. Han er full av verkende sår. Hver dag går den rike mannen forbi – uten å se ham. Så dør Lasarus. Da bærer englene ham til Abrahams fang, står det, til en slags hedersplass i evigheten. Den rike mannen dør også. Han havner et helt annet sted...

Jeg tror ikke poenget med denne lignelsen først og fremst er å si noe om evigheten, men heller å holde oss fast her og nå. Gi oss et ansikt. Lasarus ansikt. Ansiktet til dem som vi helst vil gå forbi. De som befinner seg rett utenfor porten vår.

På en måte kan vi kanskje si at porten vår har blitt kraftig utvidet siden Jesus fortalte denne lignelsen. Vi har enormt mye større horisont. Kongo og Irak – hjemlandene til Mukwege og Murad – er bare en flyreise unna. Gjennom media bringes bilder til oss hele tida, bilder av mennesker som lider. Mindre enn noen gang tidligere kan vi si at vi ikke vet. Vi ser dem som ligger der, fulle av verkende sår, i konkret eller overført betydning, hvis vi bare vil.

Lasarus lå utenfor porten. Utenforskap har vært et stort tema denne høsten. Mye takket være TV-aksjonen til inntekt for Kirkens Bymisjon. Der er det fokus på de som faller utenfor i vårt eget samfunn, pga. rus, sykdom, manglende inntekt. Vi kan ikke si at vi ikke vet dette, heller.

Studentmenighetens tema dette semesteret er paranteser. Og det er kanskje sånn vi overlever i møte med alt det vi vet, men egentlig ikke vil eller orker å se. Vi setter en parentes rundt. Da kan vi forholde oss til det sånn som mange av oss forholder oss til det som står i parentes når vi leser en tekst: Som noe mindre betydningsfullt, noe vi kan hoppe over, noe vi kan hente fram seinere en gang, når vi har tid. Og kanskje er dette en ok bruk av parenteser. Vi vet jo alle at om vi skal ta inn alt det vonde vi eksponeres for, fjernt og nært, så blir det alt for mye.

Samtidig er Jesus krystallklar. Det er akkurat som han løfter Lasarus ut av parentesen og plasserer ham rett foran oss. Slik Nadia Murad har plassert seg selv foran oss. Ja, alle bibeltekstene som hører til på denne søndagen er krystallklare. De handler om ansvar. Ansvaret for dem som på ulike måter lider nød. Ansvaret for dem som ligger der, rett utenfor porten vår.

Vi vet det. Det er bare så krevende å handle. Det er sikkert flere enn meg som føler seg ubetydelig og handlingslammet i møte med alt vi eksponeres for. Vi føler oss fanget i samfunnsmessige strukturer som det kan virke umulig å snu. Vi trenger politisk handling fra lederne våre. Samtidig kommer vi ikke unna det personlige ansvaret som hviler på oss alle. Vi vet det også. Og det kan virkelig lamme oss. Men husk hva fem brød og to fisk ble til i en av Jesu andre lignelser, fordi en liten gutt så hva akkurat han kunne gjøre. Og vi vet alle noe om hva vi kan gjøre, vi også. Det er jeg helt sikker på. Vi vet alle om en som trenger å bli sett. Vi kan gå med bøsse neste helg…

Så tenkte jeg at vi skulle lande i den teksten som vi har hørt lest i kveld. Den er også ganske så radikal i å holde fram ansvaret for dem som lider nød: Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.

Samtidig begynner den et helt annet sted. Den begynner med dette: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss.

Det er ikke tilfeldig at dette kommer først. I kristen tro er det alltid dette som kommer først: Jesu kjærlighet. Når Jesu kjærlighet settes først, løftes vi ut av det som ellers kunne blitt bare moralisme og krav. Vi løftes inn i en sammenheng som sier at først er vi elsket, deretter skal vi elske. Først er vi sett, deretter skal vi se. Det gjelder oss alle, og vi trenger det alle - å bli sett. Uansett og vi er en av kvinnene på Mukweges sykehus eller deg og meg. For vi er alle mennesker, og vi er alle mindre alene sammen.

Og da tenkte jeg til slutt å vende tilbake der jeg startet, til fredsprisvinner Mukwege. Eller rettere sagt til nevøen hans, eliteseriespilleren Mushaga Bakenga. Bakenga er født og oppvokst i Trondheim (nok en påminnelse om hvor liten verden er blitt). Han har tatt flyreisen, besøkt onkelen, og forteller til NRK hvordan det har gjort inntrykk på ham å møte dem som onkelen jobber blant. I det samme intervjuet sier han også noe om hva som driver onkelen, nemlig hans tro.

 Og der er den igjen: Sammenhengen mellom å være elsket og selv å elske, mellom å være sett og selv å se, mellom tro og handling. Og jeg tenker at vi skal være glade og takke for at det finnes noen blant oss som på et så radikalt vis gjør tro til handling, og samtidig vite at muligheten ligger der for oss alle – til å handle slik at vi utgjør en forskjell i et annet menneskes liv. 

Studentprest Birte

28. sep, 2018

"Jeg er ikke sikker på om vi nødvendigvis får et varmt og inkluderende samfunn av at det ytre fungerer bra."

 

Obama var visst i Norge forleden, og for bare 3000 – 30.000 kroner kunne alle få høre ham prate. Om noen viktige temaer, ser det ut som, men også litt skamløst skryt til vertskapet – på amerikansk vis. Obama nevnte at han inni mellom hadde tenkt over hvordan det ville vært om Norge bestemte i verden, og at det ville vært flotte saker: «Da jeg var i Det hvite hus og det var problemer over hele verden, hendte det jeg at sa til medarbeiderne mine: Om bare nordmenn var de som bestemte. Da ville alt vært i orden og fredelig», sa han. I følge NRK.

Jeg sto på fotballbanen en dag og snakket med en bekjent som jobber i en stor norsk bedrift. Han beskrev lunsjpausene i kantinen der slik: «Man kan komme inn på et tidspunkt hvor det ikke er noen andre kjente i kantinen. Man tar seg mat og setter seg ved et bord der det sitter en to-tre andre som man ikke kjenner så godt. Først blir det stille. Kanskje et lite hei. Deretter fortsetter praten der den var, uten at noen henvender seg til deg eller inkluderer på noen som helst måte. Jeg vet ikke om det kommer av sjenanse eller manglende folkeskikk. Men det er noe med kulturen vår som lett skaper ensomhet».

Javisst kunne Norge bidratt med offentlige helsetjenester, mer egalitet og likestilling, et tillitsstyrt samfunn, en god og demokratisk rettsstat og fårikål for alle. Kanskje kunne det bli mer dugnad, skjønt ordet har visst forsvunnet i frikjøpssummer og dopapirsalg. Muligens kunne vi lært bort noe om å forvalte rikdom, men jeg er usikker på om måten vi ble rike på er særlig bærekraftig.

Og jeg er ikke sikker på om vi nødvendigvis får et varmt og inkluderende samfunn av at det ytre fungerer bra. Det er noe med kulturen vår som ikke helt fikser det med fellesskap. Det faller oss ikke naturlig å snakke med fremmede, sitte for tett på bussen, invitere noen vi ikke kjenner så godt på middag, cafe, tur i skogen. Kanskje er det fordi vi bodde i hver vår dal så lenge, at vi har eneboliger med hage rundt og lengter til naturen. Kanskje er det havet. Eller vidda. Kanskje er det rikdommen vår eller selve det sosialdemokratiske sikkerhetsnettet der omsorg og velferd har flyttet ut av familien og vår synsvidde.

Selvpisking er en unyttig aktivitet. Og Obama har jo litt rett; det er mye med Norge som er helt fantastisk. Men kanskje nettopp derfor har vi kapasitet til å se litt på de andre sidene av vårt samfunn også; de sidene som skaper ensomhet, kulde og avstand.

Mindre Alene Sammen. Det er budskapet fra årets tv-aksjon som går til kirkens bymisjon. Temaet er utenforskap; denne allmennmenneskelige erfaringen av å falle litt på utsiden av strukturelle eller psykologiske årsaker. Det hadde vært fint med et krafttak på dette området. Gjerne en dugnad. I alle fall en styrket bevissthet om at ytre rammer og velsmurt demokrati ikke nødvendigvis holder til å skape et godt samfunn. Det er de enkelte møtene som gjør. Et hei, et varmt smil, en blikk-kontakt eller en liten prat. Alle mennesker trenger å bli sett. Vi kan være med på å bidra til det overfor hverandre.

Så kan kanskje Obama legge til «varme» neste gang han er på besøk.

5. sep, 2018

"Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv."

 

I sommer var jeg på fjelltur i Sylan. Langs mesteparten av ruta vi gikk, var det gode stier. De var godt merket og det var behagelig å gå. Vi trengte ikke være redd for å snuble eller gå oss vill. Dermed kunne vi la blikket vandre og nyte landskapet og utsikten mens vi gikk.

Sist helg var jeg på Snøhetta. Der var det ganske annerledes. På Snøhetta er det stein på stein. For hvert skritt må du se hvor du går. Man blir fort gående å se ned. Gjør man ikke det, kan resultatet bli en forstuet ankel.

Disse to fjellandskapene kan gjerne få stå som to bilder på livet. Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv. Du har utsyn. Du puster fritt. Du ser at du står i en sammenheng med alt du har rundt deg. At du har en himmel over livet.

Andre ganger er det steinete og bratt. Kanskje kjennes livet angstfylt, rett og slett litt farlig. Kanskje vet du ikke hvor det neste skrittet går, hvor du skal sette foten for at den skal stå trygt. Så blir du gående å se ned. Du ser ikke lenger det som er rundt. Kanskje ser du ikke en gang den som går rett ved siden av deg. Kanskje ser du ikke at det er en hånd der som kunne ha støttet deg i møte med en ustødig stein. Og himmelen ser du i hvert fall ikke.

Men: Går man på Snøhetta, så har man jo egentlig en fantastisk utsikt! Det er bare det at du må stoppe opp for å se den. Og sånn er det vel med livet også. Noen ganger trenger vi å stoppe opp. Løfte blikket. Se oss rundt. Se at det er noen andre der. For når livet er humpete og steinete, det er jo da vi trenger hverandre.

Det er ikke alltid så lette å vite hvem som går på stein og hvem som går på sti. For vi er ofte ganske flinke til å skjule det som er vanskelig, hva det enn måtte være. Jeg drømmer om fellesskap hvor det finnes hender som strekkes ut slik at den som trenger ei hand kan ha noe å gripe fatt i. Og kanskje finne fotfeste på nytt.

Ja, kanskje til og med seg himmelen nytt. For den er jo der. Hele tiden.

(Blogginnlegget er skrevet med utgangspunkt i andakt holdt på KRIK 04.09.18)

-Studentprest Birte