Studentprestenes blogg

25. apr, 2017

Sist søndag var det dette som var prekenteksten:

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. (Johannes 21)

Og ut fra denne teksten, ble det følgende preken:

Denne påska gjenoppsto… Skam.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, sier Paulus et sted i begynnelsen av romerbrevet. Det må jeg innrømme at jeg av og til gjør…

Vi har hørt en bibelfortelling. Peter er den det zoomes inn på i dag. Og han var vel heller ikke helt ukjent med skam. For det var vel nettopp skammen over å bli identifisert med den arresterte og fornedrede Jesus som fikk ham til å fornekte ethvert kjennskap til denne mannen som han så trofast hadde fulgt i tre år. Og etter at hanen gol og fornektelsen var et faktum, ble vel skammen bare enda større.

Skammen får oss til å se ned, gjemme oss. Hvis jeg hadde vært Peter, og Jesus plutselig hadde stått der på stranda, da tror jeg at jeg ville ha sittet helt stille i båten, sett ned, og håpet at han ville forsvinne igjen.

Men det gjør ikke Peter. Tvert imot. Han kaster seg i sjøen og kan liksom ikke komme fort nok i land. Rart, egentlig.

Eller kanskje ikke så rart. I følge Johannesevangeliet er dette møtet med Jesus på stranda, tredje gangen Jesus åpenbarer seg for disiplene etter oppstandelsen. Og hvem er til stede alle disse gangene? Jo, det er Peter. Og hva er det han har sett ved disse anledningene? Hva har han observert?

Jo, første gangen, ved graven, så han at Jesus møtte Maria Magdalena midt i sorgen. Andre gangen, i en sal i Jerusalem, så han at Jesus møtte Tomas midt i tvilen. Og nå tenker han kanskje at Jesus også kan møte ham – midt i skammen? Han tar i hvert fall sjansen på det. Og Jesus tar imot ham. Han deler brødet med ham og reiser ham opp igjen.

Tilbake til Skam, TV-serien, altså: I tidligere sesonger har vi møtt Eva som strever med å finne sin plass, Noora som blir utsatt for overgrep og trenger å lære at mennesker trenger mennesker, Isak som kommer ut av skapet som homofil og som også må deale med kjærestens psykiske sykdom. Og denne sesongen er det altså muslimske Sana vi møter, som slites mellom to kulturer, og som kanskje også av og til kjenner på skam over sin tro.

Julie Andem og evangelisten Johannes velger på mange måter samme fortellergrep. Det zoomes inn på en person for å fortelle noe allmenngyldig, eller i hvertfall noe som har gyldighet for flere enn den ene det fortelles om.

De sårbare livserfaringene i Skam er det mange som kjenner igjen. Det er vel derfor serien er blitt så enormt populær.

Og det går an å kjenne seg igjen i livserfaringene i Johannesevangeliet, også. I sorgen, tvilen, og ja, nettopp skammen.

Og noe av det jeg tenker at Johannes vi fortelle oss, er at midt i disse livserfaringene, møter Jesus oss. Han møter oss som dem vi er, der vi er. Ikke som dem vi tenker at vi burde være.

Han venter ikke på at Maria Magdalena skal bli glad igjen, nei, han møter henne midt i sorgen.

Han venter ikke på at Tomas skal bekjenne troen, nei, han møter ham midt i tvilen.

Han står der på stranda og tar imot Peter, som kanskje i tillegg til alt det andre han har å skamme seg over, nå også skammer over å krabbe dryppende våt i land fra en fiskebåt. Og leser vi videre, etter den fortellingen vi har hørt i kveld, så ser vi virkelig hvordan Jesus gir Peter oppreising. Etter å ha delt brødet med ham, vises han ny tillit og får lov å starte på nytt. Bli den som Jesus bygger hele sin kirke på.

Og på samme måte møter Jesus oss midt i våre liv. Akkurat der vi er. Enten vi er en Eva, en Noora, en Isak, en Vilde, en Even eller en Sana, eller en helt annen. Der vi er. Og ikke der vi tenker at vi burde være. Og er det ikke nettopp når vi blir møtt og akseptert som dem vi er at skammen endelig kan slippe taket?

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, sier Paulus. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror. Ja, kanskje er det det. En Guds kraft.

Og jeg tenker at møtene mellom Jesus og Maria Magdalena, Jesus og Tomas, Jesus og Peter peker framover mot de stedene hvor vi finner denne kraften, midt i vår verden.

Maria Magdalena – hun står der ved graven og plutselig hører hun Jesus si navnet sitt… Vi kan ikke høre Jesu stemme på denne måten. Men den dagen vi ble døpt, lød navnet vårt, høyt og tydelig, sammen med vannet som ble øst over hodet.

Tomas – han tvilte og fikk putte fingrene sine i Jesu sår… Vi kan ikke strekke ut hendene og ta på Jesus på samme måte, men vi kan strekke ut hendene og møte andre hender, og gjennom det kjenne at det finnes et fellesskapet av mennesker av kjøtt og blod, mennesker med sine skrammer og sår, mennesker som tviler og mennesker som tror.

Peter – han hadde sviktet så grovt og var så full av skam… Jesus står ikke på stranda med fisk og brød om vi skulle kravle dyvåte og skamfulle i land fra en fiskebåt, eller hva annet rart vi måtte finne på. Men i nattverden rekkes brødet til oss og gir oss den samme oppreisningen som Peter fikk. Og på oss bygger han videre på sin kirke.

-Så sitter de der på stranda, rundt bålet. Disippelgjengen. Kanskje kjenner de et nærvær av noe større enn seg selv. Kanskje kjenner de plutselig på en stolthet over å tilhøre dette underlige fellesskapet? De deler brødet, fisken, og kanskje litt… potet. Og de vet at mennesker trenger mennesker. Og at Gud er midt iblant dem.

Amen.

1. feb, 2017

Her er preken holdt på studentgudstjenesten i Nidarosdomen 29.01:

 

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud. (Luk 18,35-43)

 

Ut for å finne heim er studentmenighetens tema i vårsemesteret. Ut for å finne heim…

Når dette temaet møter kveldens prekentekst, om den blinde mannen som fikk synet igjen, så gir det meg følgende tanker:

For det første: Den blinde mannen i teksten er på et sted i livet som får ham til å rope ut: Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Kyrie eleison! Hjelp meg! Han har det ikke bra. Han trenger hjelp. Han sitter der i veikanten. Kanskje er dette hans faste tilholdssted. Kanskje har han komme dit akkurat i dag – fordi han har hørt at Jesus er i området. Uansett benytter han anledning når Jesus kommer og roper ut sitt Kyrie eleison. Ha barmhjertighet med meg. Hjelp meg!

Dette stedet, veien fra Jeriko, er sannelig et sted for å rope Kyrie eleison i våre dager også. Jeriko - plassert på Vestbredden i de Palestinske selvstyreområdene, med alt det det innebærer for dem som bor der – av checkpoints for de som skal bevege seg ut derifra og stadige påminnelser om å være betraktet som annenrangs mennesker. Ja, veien fra Jeriko er sannelig et sted for å rope Kyrie eleison.

Et sted for kyrie, et kyriested… I alle menneskers liv er det kyriesteder. Kyrietider. Tider med fortvilelse. Håpløshet. Det kan være en personlig og individuell erfaring knyttet til noe utfordrende eller vanskelig du møter i ditt eget liv. Eller det kan være en kollektiv erfaring i tider eller på steder hvor ondskapen og håpløsheten synes å gjøre seg særlig gjeldende.

At det finnes kyriesteder, kyrietider, det er fellesmenneskelige erfaringer, i større eller mindre grad. Et livsvilkår vi lever under. Det er vel derfor dette ropet har holdt seg gjennom historien. Vi synger det i hver eneste gudstjeneste: Kyrie eleison. Ha barmhjertighet med oss. Men det er fra mannen i veikanten det kommer. Og adressaten er den samme den gang som nå: Jesus, du Davids sønn. Jesus Kristus.

Han - som kan ta imot dette ropet på en måte som ingen andre kan, fordi han var oppfyllelsen av løftene, fordi har representerer håpet.

Ut for å finne hjem, sier vi dette semesteret i studentmenigheten. Jesus gikk ut. Utgikk fra Gud, var Gud selv. Han gikk ikke ut for selv å finne hjem, men for å bringe oss alle hjem til Gud. Det er et håp det ikke alltid er så lett å se, så lett å forholde seg til. Men det har båret kristne til alle tider og steder. Mennesker som har følt seg hjemløse, i konkret eller overført betydning, har latt seg finne av ham som gikk ut for å bringe oss alle hjem.

For det andre: Mannen der i veikanten var blind. Og med den tidas syn på sykdom og funksjonsnedsettelse, sannsynligvis også utstøtt. Ute av stand til å jobbe. Helt avhengig av andres hjelp – hvis han var så heldige å ha noen til å hjelpe seg. Det var ut av denne situasjonen at hans Kyrie ble ropt.

Jesus gjorde ham seende. For mannen var dette en fysisk erfaring. Plutselig kunne han se; farger, former, lys, bevegelse… Det vakre og det stygge.

Men å bli gjort seende kan også skje i mer overført betydning. Og det har vi kanskje erfart. Plutselig ser vi oss selv og livet vårt i et nytt lys. Plutselig ser vi stedet vi er på, eller tida vi lever i, med nye øyne. Og det er vel nettopp sånne opplevelser som gjør at man kan oppleve at man må gå ut.

Du ser at du sitter fast i noe som ikke er bra for deg. Det kan være i familien, i en vennegjeng, i en menighet eller på jobb eller skole. Hvor som helst, egentlig. Du skjønner at du må ut, ut for å finne deg selv. Eller kanskje til og med berge deg selv.

Eller det er noe der ute som trekker. Det er noe du vil oppleve, oppdage, erfare. Kanskje er det noen du trekkes mot, noen du trenger på din vei. For det finnes mange gode hjelpere langs veien for den som er på vei ut. Eller kanskje trekkes du av at det er noen der ute som trenger deg.

Mannen i veikanten gikk også ut. Da han fikk synet tilbake var ikke lenger veikanten noe blivende sted. Han kunne ikke bli sittende der, fortsette livet som om ingen ting var skjedd. Det var sikkert skummelt. Nye erfaringer skulle gjøres. Og han visste ikke hvor ferden ville ende.

Ja, det kan være skummelt å gå ut. Bryte opp. Selv ganske destruktive livsvilkår kan man velge å bli i fordi det er det man kjenner, det som er trygt. Og så vet man jo aldri helt hva som skjer, da, når man bryter opp. Hvor man ender. Kanskje måtte man ut for å finne hjem? Kanskje finnes det et nytt hjem der ute?

For det tredje: Mannen, han som var blind, men ble seende, han gikk ikke ut på måfå. Han fulgte Jesus.

Det høres kanskje litt søndagskoleaktig ut. Å følge Jesus. For noen kan det rett og slett være litt utfordrende, fordi det nettopp er andres pådyttede forventninger om hva det vil så å følge Jesus man trenger å frigjøre deg fra. Forventningen, kravene, om at man må tro sånn, tenke sånn, leve sånn for å kunne være kristen… Følge Jesus… Det blir rett og slett for trangt. Og kanskje må det et oppbrudd til. Det kan være krevende å forlate gamle sannheter. Men kanskje får troen ny forankring etter hvert. –Etter noen samtaler med deg selv eller andre. Du må ut for å finne hjem.

Og så handler det kanskje i bunn og grunn om det motsatte: At Jesus følger oss. At vi midt oppi alt det som livet vårt er, på godt og vondt, skal få hvile i at han er ved vår side. Hver dag og alle slags dager. Også når vi selv opplever at vi er langt, langt borte.

 -Og da er vi kanskje på sett og vis alltid hjemme, sammen hvor langt vi har gått.

2. nov, 2016

I kveld skal Musikkfolkehøgskolen Viken ha kveldsmesse i Tempe kirke, og jeg skal være liturg og ha kveldstanker. Jeg tenker å ta utgangspunkt i denne teksten fra Johannesevangeliet:

Jesus sa: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?  Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.  Og dit jeg går, vet dere veien.»

Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»  Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.  Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 

 Og her er det jeg tenker å si:

Det er ikke godt å oppleve at man har det for trangt. Der hvor det er for trangt, kveles alt liv. Det er en erfaring vi kan gjøre oss på flere områder i livet. Trær som vokser for tett stjeler næring og lys fra hverandre. Mennesker som lever for tett, som ikke gir hverandre rom, frihet, kan oppleve det samme.

Noen ganger kan det også bli for trangt på det området av livet som har med tro å gjøre. Kanskje hadde vi en trygg og sikker tro en gang, et trosrom hvor det var godt å være. Men så har noe skjedd. Rommet er blitt for trangt. Nye tanker, nye spørsmål, får ikke plass der. Kanskje oppdager du at det egentlig ikke er du som har bygd vegger og tak, det er ikke du som har stått for møbleringen. Kanskje er det andre mennesker som har fortalt deg hvordan et trosrom bør se ut. Hva det bør inneholde, og hva som absolutt ikke hører hjemme der. Ikke rart at det kan bli for trangt der da, for deg og ditt liv.

Men hva gjør vi, da? Hva gjør vi når trosrommet blir for trangt? Stenger vi det av for godt, låser og kaster nøkkelen? Eller tar vi sjansen på å ommøblere litt? Rive noen vegger, kanskje, eller bore et hull i taket som himmellyset igjen kan slippe inn?

Det er ikke godt å oppleve at man har det for trangt. Der hvor det er for trangt kveles alt liv. Da er det godt å lese en bibeltekst som forteller oss at Gud vil rom! I min Fars hus er det mange rom, sier Jesus i den bibelteksten vi akkurat hørte. I min Fars hus er det mage rom. Den teksten sier meg noe om romslighet. Den sier meg noe om en Gud som vil at vi skal ha god plass, plass til å leve, plass til å vokse, plass til å utvikle oss, plass til å være dem vi er. Den sier meg noe om en Gud som vil mangfold, som har rom for alle mennesker, for alle slags mennesker. Og den sier meg noe om tilhørighet. At vi har et sted å høre hjemme, et sted det er gjort i stand for oss, hvor vi er ventet og blir tatt imot, uansett hvordan vi har det og uansett hvordan livet ser ut. I min Fars hus er det mange rom…

I Gud vil liv. Han vil ikke at livet, at troen, skal kveles. Derfor gir han oss rom. Og derfor vil han at vi skal gi hverandre rom. Rom til å være dem vi er, rom for spørsmål, tanker og tvil. Rom for forskjellighet.

Jesus er et forbilde i så måte. Han var sammen med og tok imot alle salgs mennesker, også dem som ingen andre ville ha noe med å gjøre. Han samtalte med mennesker på en måte som gjorde at nye tanker fikk vokse fram. Ja, jeg tror at de som var i hans nærhet, fikk oppleve at det vokste fram trosrsom hvor det var godt å være, hvor det var plass nok, hvor de kunne være med hele seg. Og kanskje kan et blikk på ham gi oss det motet som skal til for å rive en vegg, bore et hull, så himmellyset igjen kan få slippe inn?

3. okt, 2016

Også denne gangen er bloggposten en preken. Og også denne gangen har prekenteksten være snakket om under åpen lunsj på studentprestkontoret. Det er alltid nyttig! Men prekenen denne gangen har også hatt en annen inspirasjonkilde: En kollega i Oslo, Annette Dreyer. Takk til henne!

 

Her er prekenteksten fra Ruts bok, første kapittel:

Noomi dro bort fra stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene fulgte henne. De ga seg i vei for å vende tilbake til Juda.  Men Noomi sa til sine to svigerdøtre: «Snu og gå tilbake, hver til sin mors hus! Måtte Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist godhet mot de døde og mot meg! Måtte Herren gi dere begge trygghet og la dere finne et hjem, hver i sin manns hus!» Så kysset hun dem. Men de brast i gråt og sa til henne: «Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.» Men Noomi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor skulle dere følge med meg? Skulle jeg ennå føde sønner som dere kan få til menn?

 Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for:

          Dit du går, vil jeg gå,

          og hvor du bor, vil jeg bo.

          Ditt folk er mitt folk,

          og din Gud er min Gud.

         

         Der du dør, vil jeg dø,

          og der vil jeg begraves.

          Måtte Herren la det gå meg ille

          både nå og siden

          hvis noe annet enn døden

          skal skille meg fra deg!»

Da Noomi så at hun sto fast på sitt og ville følge med henne, sa hun ikke mer til henne. Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem.

 

Og her er prekenen:

Oppmerksomme lyttere vil huske at den bibelfortellingen vi akkurat hørte, også ble lest under Akademisk åpningsgudstjeneste for noen uker siden. Og er man helt ekstremt oppmerksom, vil man huske at den andre teksten som ble lest den dagen, var kjærlighetens høysang fra Paulus brev til menigheten i Korint. Verdens mest siterte ord om kjærlighet. Om kjærligheten som er tålmodig og velvillig, som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt…

 Den kan vi ha litt i bakhodet. Og så begynner vi hos Noomi og Rut. Dette er altså storyen:

Noomi var en kvinne som opprinnelig kom fra Betlehem. Under en hungersnød, flykter hun til Moab sammen med mann og to sønner. De to sønnen gifter seg med hver sin moabittiske kvinne. Rut og Orpa. Så rammer tragedien. Både mannen og de to sønnen dør. Noomi blir stilt overfor et vanskelig valg: Skal hun bli i Moab, i fremmed land, eller skal hun dra tilbake til det kjente, til Betlehem?

Det blir et rykte som avgjør; ryktet om at hungersnøden er over. At grøden er tilbake. At det igjen lukter av nybakt brød der hjemme i Betlehem.

Svigerdøtrene følger henne på veien. Mens Orpa, som planlagt, snur etter en stund, insisterer Rut på å få bli med svigermoren videre til Betlehem. For som hun sier:

Dit du går, vil jeg gå, og der du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.

Dette er sterke ord fra ei ung kvinne som helt sikker hadde fått et enklere liv om hun hadde blitt hjemme Moab. Men så er det altså noe som har vokst fram i henne, en kjærlighet, noe som gjør at hun ikke kan la være. Hun må slå følge med svigermoren, ta denne omveien i livet. Dit du går vil jeg gå.

Ruts bok er ikke så lang. Jeg leste derfor hele nå, når jeg skulle forberede denne prekenen. Og noe av det som slår meg, er at Gud nesten ikke nevnes. Har forfatteren helt glemt å skrive om Gud, kan vi lure…

Men sånn er det altså ikke. For Ruts bok er nemlig full av tegn fra Gud, tegn som man kan se, bare man vet hvor man skal lete:

Gud finnes der i kjærligheten mellom Rut og Noomi. Gud finnes der i løftet om å slå følge, om å ta en omvei for den andres skyld. Gud finnes dere i ryktet om duften av nybakt brød.

Rut hadde skjønt at å tro på Gud handlet om det enkle og nære, om fellesskap, om å ta en omvei med en man er glad i eller en som trenger det, om å leve i tillit til at selv om veien ikke ble enkel, så ville Gud komme henne i møte med sin kjærlighet.

Og det er da vi skal ta en liten avstikker til Korint og Paulus ord om kjærligheten.

Det Paulus vil med sine ord om kjærligheten, ja, men hele brevet sitt, er å veilede menigheten i Korint. De hadde nemlig gått en helt annen vei. Der Rut, mange generasjoner tidligere, hadde forstått at Gud var å finne i fellesskapet med andre mennesker, i de enkle tegnene som nybakt brød, så lette Korinterne på helt andre steder. De søkte Gud i ekstatiske bønnemøter, de konkurrerte om hvem som hadde de mest spektakulære åndelige opplevelsene å vise til, og resultatet ble en innafor-utafor-tankegang hvor de som ikke kunne vise til de rette opplevelsene, følelsene eller meningene, de var utafor. Kanskje kan vi kjenne det igjen…

I møtet med dette, sier Paulus: Dere leiter på feil sted. For Gud er i kjærligheten, den som er tålmodig og velvillig.

Paulus veileder menigheten, altså, for han ser vel kanskje at om det var de som hadde reist fra Moab til Betlehem med svigermor, så hadde de gått glipp av alle tegnene fra Gud…

De ville ikke fått med seg at det er i fellesskapet mellom mennesker at vi finner Guds kjærlighet. De ville ikke sett at Gud viser oss sin kjærlighet gjennom nybakt brød.

Det er derfor jeg tar med meg korinterne inn i denne prekenen. Fordi vi, som de, kan øve oss i å se glimt av Gud i den helt vanlig hverdagen. I kjærligheten og fellesskapet mellom mennesker. I gode smil og utstrakte hender. I tålmodighet og velvillighet. I nybakt brød og drikkevann. I brød og vin og dåpsvann. Når vi vender oss bort fra hverandre fordi vi ikke forstår hverandre, ikke orker hverandre, da peker Paulus og Rut på hver sin måte på Gud, slik han møter oss i Jesu liv – for at vi skal komme tilbake på rett kurs igjen.

For Jesus ble, som Rut, med på en vandring som ikke var enkel. Han kunne også utmerket godt ha blitt hvor han var, i sin himmel. I stedet ble han født – nettopp i Noomis hjemby Betlehem – for å vise at Guds kjærlighet når oss alle steder, gjennom enkle tegn. Han kom for å vise oss at Gud ikke skygger unna våre liv, heller ikke når det er på det mørkeste.

Gud ble ikke menneske for å vise oss veien til suksess, ikke for å vise oss hvordan vi kan leve målretta og effektive liv eller liv med masse åndelige opplevelser. Nei, han kom for å vise oss at han er nær oss i den kjærligheten som går omveier for sine venner.

Og han ber oss følge etter. Han ber oss om å ta omveier, om å elske hverandre, og om å slå følge med hverandre mot det landet der det går rykter om duft av nybakt brød.

Amen.

19. sep, 2016

iFargespill er studentmenighetens tema i høstsemesteret. Hva vi har tenkt med dette temaet, kan du lese om her. I dag ønsker jeg å si noe om hva som skjer når fargene blir borte og alt blir grått, og jeg vil si det i form av en preken. Denne prekenen ble holdt på studentgudstjenesten i Nidarosdomen 18.09, og også denne gangen ble prekenen til gjennom en samtale under Åpen lunsj på studentprestkontoret. Jeg sier det i prekenen, men jeg sier det også her: Om du kjenner at livet er i ferd med å miste fargene, skal du ikke gå alene med det. Da skal du finne noen å snakke med.

 

 

Prekenteksten – Salme 38:

Herre, du kjenner min lengsel,

mitt sukk er ikke skjult for deg.

Hjertet hamrer, kraften svikter,

selv lyset i øynene har forlatt meg.

Venner og de som står meg nær,

holder seg borte fra min plage,

mine nærmeste holder seg på avstand.

De som står meg etter livet,

setter snarer for meg.

De som vil meg vondt, snakker om å skade meg,

de grunner dagen lang på svik.

Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke,

jeg er lik en stum som ikke åpner munnen.

Jeg er lik en mann som ikke hører

og ikke har svar i sin munn.

Men det er deg, Herre, jeg venter på.

Du vil svare meg, Herre, min Gud.

 

Prekenen:

Jeg tenker at teksten vi har hørt i kveld, er en veldig presis beskrivelse av hvordan livet kan være:

Alle som har hatt angst, vet hvordan hjertet kan hamre i brystet.

Alle som har vært veldig lei seg eller deprimert, vet hvordan lyset i øynene forsvinner. Kanskje har du sett det i dine egne øyne i speilet, eller i øynene til en du bryr deg om.

Om vi ikke akkurat har opplevd at noen står oss etter livet i bokstavelig forstand, så kan vi ha opplevd at noen ville oss vondt. Mange bærer på historier om mobbing, eller ulike former for krenkelser. At noen, med sine ord og handlinger, har gitt deg sår du må bære med deg resten av livet.

Mange har også opplevd at de man trodde var venner, har forsvunnet når man hadde trengt dem som mest. Kanskje ikke av vond vilje, men fordi de ikke har visst hvordan de skulle være sammen med deg i det vanskelige. Hva de skulle si, hva de skulle gjøre…

Jeg tenker at teksten i dag er en veldig presis beskrivelse av livet slik det er når det mister fargene. Når fargespillet er borte og det bare er sjatteringer av grått igjen.

Og jeg tenker videre: Tenk at dette står i Bibelen!

For: Dette er sider av livet vi ofte prøver å skjule. Vi skal jo ha det bra! Skinne! Stråle! Være utadvente og «på». Glade og smilende. Det er det som forventes.

Men her dras det altså fram, det vi prøver å gjemme bort. Her ropes det ut: Dette er også livet!

Salmedikteren fra Det gamle testamente satte ord på erfaringene sine. Det var sannsynligvis godt for ham. Og jeg tror det er godt for oss også. Å finne noen å snakke med når livet mister fargene. Det kan være livsviktig, rett og slett. Mange har den siste tida lest kronikken av Hans-Erik Dyvik Husby, kanskje bedre kjent som Hank von Helvete, om hvordan det reddet livet hans å ringe å snakke med et medmenneske hos Kirkens SOS en kveld da alt var svart. For noen kan en venn være gull verdt. For andre er det godt, eller nødvendig med en profesjonell.

Salmedikteren setter ord på det, altså. Jeg håper at han satte ord på det overfor et annet menneske. Jeg tror det er mye godhet å hente når man våger det.

Vi vet at han satte ord på det overfor Gud, og i kveld er det kanskje det som er det viktigste. Det er akkurat som han vil fortelle oss: Dette som jeg roper ut i min dype fortvilelse, det er erfaringer som ikke er fremmed for Gud! Dette er erfaringer Gud tåler å høre om og lytte til. Og når han velger å sette ord på erfaringene sin i form av en salme, sier han samtidig: Dette er erfaringer som heller ikke skal være fremmede i Guds hus!

Og jeg tenker: Det er kjempeviktig det salmedikteren sier. Det er kjempeviktig at det settes ord på erfaringene våre her, i det som for oss er Guds hus, i kirka! Også de erfaringene vi ikke snakker så ofte om. Også de vi knapt vil vedkjenne oss.

En gang i året holder vi Messe for verdighet her i Nidarosdomen. Da setter vi ord på erfaringene til mennesker som har opplevd seksuelle overgrep. Vi vet at det er viktig for mange.

Forrige søndag var det Regnbuemesse i Vår Frue kirke i forbindelse med Trondheim Pride. Og er det noen som virkelig har måttet kjempe for at erfaringene deres skal få plass i kirka, så er det lesbiske, homofile, bifile og transepersoner. Derfor er regnbuemessa også kjempeviktig for mange, ja, for hele kirka. Og derfor er det sløyfene fra regnbuemessa som er med hit i kveld, for å minne oss om det mangfoldet, det fargespillet vi utgjør, vi mennesker.

Hvorfor er dette så viktig, da? Hvorfor er det så viktig at erfaringene og mangfoldet i dem holdes fram og settes ord på? Hvorfor er det så viktig at det gjøres akkurat her?

Jo, jeg tenker det er viktig, fordi det motsatte er så farlig: Hvis erfaringene mine aldri blir satt ord på, kan jeg begynne å tenke om meg selv at erfaringene mine er feil, at de ikke burde finnes. Og hvis erfaringene mine ikke burde finnes, så burde jeg kanskje ikke finnes her , jeg heller… Og hvis erfaringene mine ikke finnes her i kirka, så finnes jeg kanskje ikke en gang for Gud… Og hva er det igjen av meg da?

Derfor skal vi snakke sant om erfaringene våre i kirka. For vi finnes her alle sammen, og ikke en eneste en av oss er feil, uansett hvem vi er og hva vi bærer med oss. Vi finnes her for hverandre og for Gud. Vi finnes her og vi skal snakke hverandre fram, til liv og til farger.

Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.

Slik avslutter salmedikteren. Så stor var tilliten til at Gud var til stede i livet hans, at Gud hørte på ham, lyttet til ham og var der sammen med ham i alt det vonde. Så stor var tilliten til at han fantes der for Gud.

Og jeg håper at salmedikteren etter hvert fikk oppleve at fargene vendte tilbake. Litt etter litt. For det tror jeg er mulig. Med Guds og hverandres hjelp.