Studentprestenes blogg

1. des, 2017

Vi deler prekenen som ble holdt under førjulsgudstjenesten i Nidarosdomen 29.11:

En av de store mediesakene i høst har vært situasjonen for Afganske flyktninger. Vi har hørt om oktoberbarna. Og tidligere i høst stilte flere tusen mennesker, hovedsakelig ungdom, opp på torget her i Trondheim og demonstrerte mot utsendelsesvedtaket som har blitt fattet i saken til familien Abassi. Initiativtakere til demonstrasjonen var elever ved Thora Storm videregående skole – medelevene til Taibe Abassi, som sto, og fortsatt står i fare for å bli sendt til et land hun aldri noensinne har vært i.

 En av de andre store sakene har vært metoo-kampanjen. Det begynte med anklager om seksuell trakassering rettet mot en amerikansk filmregissør. Så oppsto emneknaggen metoo, og under denne har kvinner over store deler av verden, og også menn, stått fram og fortalt om seksuell trakassering, enten gjennom å poste emneknaggen, eller gjennom å fortelle sine historier.

 Et høstsemester går mot slutten, og med dette som noe av bakteppet, er vi her. Vi er mange. Vi fyller en hel katedral. Hva søker vi? En stemning, kanskje? Mange kjenner at det gir en god stemning å gå i kirka ved juletider. Høre fortellingen om det lille barnet født i en stall, se de tente lysene, synge de kjente julesangene. Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt… Ta en øyeblikks fri fra eksamenslesing eller noe annet vi vil slippe å tenke på for en stund. Og det er fint!

 Men samtidig er jo sannheten at det kanskje ikke var så veldig god stemning der jula hadde sitt startpunkt. De unge foreldrene vi hører om var ganske sikkert redde. Stallen var mørk og kald og møkkete. Med det vi vet om barselomsorg og kvinnehelse, kan vi tenke at oddsene for at dette barnet i det hele tatt skulle overleve, ikke var så store. Og som om ikke det var nok: Ikke lenge etter fødselen, ble den lille familien jaget på flukt. Vi feirer altså et barn som begynte sitt liv på flukt, og som endte det ca 30 år senere som et fornedret og dypt trakassert menneske. Ikke seksuelt trakassert, så vidt vi vet, men om så hadde vært tilfelle, hadde det vel neppe blitt fortalt videre…

 Mellom disse punktene, flukten og trakasseringen, levde dette mennesket et høyest forunderlig liv. Han snakket som om han skulle være Gud selv. Han hang med dem som ingen andre ville ha noe med gjøre. De som var i kontakt med ham ble liksom rakere i ryggen, akkurat som skammen de var blitt påført ble løftet av dem. Det kan virke som de gjenoppdaget sin egen verdighet – den som de helt hadde mistet av syne. Håp ble tent i øynene.

 Jeg og noen studenter fra KRIK hadde en samtale om juleevangeliet for et par uker siden, og et av spørsmålene vi stilte oss var: Hvor ville Jesus blitt født i dag? I en gummibåt på Middelhavet, var det en som sa. Med like dårlige odds for å overleve som Jesus den gangen. Reddet i land på en gresk øy, eller enda verre: Libya, eller et annet gudsforlatt sted. På flukt og uten framtid.

 Og vi kunne også ha spurt: Hvordan ville han dødd? På hvilken måte ville trakasseringen av ham ha artet seg i dag? Og mellom flukten og trakasseringen – hvilket liv ville han levd? Hvem sine ansiktstrekk ville han hatt? På hvilken måte ville han ha presentert seg? Hvem ville han ha hengt med?

 Det blir hypotetiske spørsmål. Spekulasjoner. Jesus er ikke her så han kan gi oss fasiten.

 Men vi er her. Og spørsmålet om hvem Jesus ville ha hengt med, kan, og skal, vi la oss utfordre av. Vi skal la oss utfordre som enkeltmennesker: Hvem er det vi ser rundt oss som ingen andre vil ha noe med å gjøre? Hvem sitter alene på hybelen uten noen gang å få en eneste melding om å henge med noen som helst? Kanskje vet du om noen sånn har det sånn? Eller noe som ligner. Kanskje skal du få med deg noen og gjøre noe med det…?

 Eller hvilke holdninger og utsagn lar vi passere – uten å ta til motmæle? Enten det er i vennegjengen, i juleselskap med familien eller på nett? At det i det hele tatt er behov for en kampanje som metoo begynner jo et sted, det begynner med noens holdninger. Som blir til noens handlinger. Kanskje skal vi si noe neste gang vi hører nedsettende, objektiviserende ord om andre, enten det handler om kjønn, legning, etnisitet, religion eller noe annet? Ja, si klart og tydelig fra!

 Og vi skal la oss utfordre som samfunn: Hvem slipper vi inn og hvem stenger vi døra for? Hvem gir vi definisjonsmakta når det skal avgjøres hvor mange som er for mange og hva som er et trygt sted å sende en 18-åring til?

 Elevene på Thora Storm tok definisjonsmakta tilbake når de kjempet, og fortsatt kjemper, for sin medelev Taibe og hennes søsken. Ungdommer som vil gjøre det de fleste av dere tar for gitt, nemlig å studere og leve frie liv.

 Jesus er ikke her og kan gi oss fasiten. Derfor må vi bruke hue. Og hjerte. Vi må aldri slutte å spørre hvem Jesus ville hengt med. Hva han ville gjort og sagt. Hvem han ville åpnet opp for. Det er ikke sikkert vi bli enige. Men slutter vi å spørre, blir hjertene fort kalde.

 Samtidig tror vi jo som kirke at Jesus på forunderlig vis er her allikevel, da. At Jesus virkelig var Gud selv. At den Gud vil ber til her i kirka og tror på nærværet av midt i verden, er den Gud som Jesus viste oss. Den Gud som gjennom sitt forunderlige liv fikk skamfulle mennesker til å rette ryggen og som tente håp i menneskenes øyne.   

 Vi tror at han er her... Ikke for å gi oss fasiten for hvordan vi skal leve livet vårt, hverken på det ene eller det andre området, men for at vi skal vite at vi ikke er forlatt. Vi kom hit kanskje i dag for den gode julestemningen. Fortellingen om det lille barnet. Sangene. Lysene. Og det er fint! Men vi vet jo at livet ikke er sånn, ikke den gang, ikke nå, ikke alltid. For noen kanskje sjelden.

 Men her i kirka tror vi altså på en Gud som startet sitt liv på jorda som flyktning og endte det som et dypt trakassert menneske. En Gud som gjennom sitt liv har vist at han er nær akkurat der hvor livet er på det mørkeste og mest håpløse. Han har vist oss at det ikke finnes et gudsforlatt sted. Ikke i verden. Ikke i våre liv.

 Verden var aldri helt forlatt. En stjerne skinner i natt. Amen.

27. aug, 2017

Semesterets første blogginnlegg er prekenen fra Akademisk åpningsgudstjeneste i Nidarosdomen søndag 27.08.

Først prekenteksten:

Senere dro Jesus over til den andre siden av Galileasjøen, som også kalles Tiberiassjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham fordi de så tegnene han gjorde da han helbredet de syke. Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg sammen med disiplene sine. Påsken, jødenes høytid, var nær.

Jesus løftet blikket og så at en stor folkemengde kom til ham. Han sa da til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise?» Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.» En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?» Da sa Jesus: «La folket sette seg.» Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. De var omkring fem tusen menn. Da tok Jesus brødene, ba takkebønnen og delte ut til dem som satt der. På samme måte delte han ut av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille.» De gjorde det, og etter måltidet fylte de tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene.

Da folk så det tegnet Jesus hadde gjort, sa de: «Dette må være profeten som skal komme til verden!» Jesus forsto at de ville komme og tvinge ham med seg for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene. (Joh 6,1-15)

Og her kommer prekenen:

Frykt sprer seg.

Det er derfor terror er så effektivt. Det er derfor grensene stadig flyttes for hva det er greit å si, i kommentarfeltene, i samfunnsdabatten. Faten Mahdi Al-Hussaini og andre muslimske jenter hetses for å bære hijab. En statsråd setter spørsmålstegn ved menneskerettighetene.

Frykt sprer seg. Men det gjør heldigvis kjærlighet også. Med de ordene gikk nettserien Skam inn i historien, like før sommeren.

Kjærlighet sprer seg.

Jeg tenker at den setningen godt kunne stått som overskrift over den bibelteksten vi akkurat hørte.

Det kunne gått helt annerledes. Jesus og 5000 mann ute i ødemarken. Pluss kvinner og barn, antakelig, de telte man jo ikke. Minus mat. Det kunne fort vært frykten som hadde spredt seg der, i folkemengden.

Hør bare her: De hadde gått hele dagen. De var sultne. En sa: Har vi noe mat? En annen svarte: Jeg tror jeg så en gutt med noe fisk og et par brød. En tredje sa: Kom vi tar`n. Og så gjorde de det. Tok ham. Og gutten ble liggende igjen på bakken. Redd og gråtende. Livløs, etter hvert. Brødet og fiskene forsvant og sørget for at i hvert fall tre ble mette. De andre som kanskje hadde bitte litt mat, ble redde. Ville det samme skje med dem? Og alle de andre ble også skremt. For nå var det bråk i lufta. De begynte å skule på hverandre. Kan jeg stole på at du ikke er ute etter meg? Eller mine? Eller mitt? Nei, det kan jeg ikke.

Sånn kunne det fort gått der ute i ødemarka. Men sånn gikk det ikke.

Fordi en liten gutt hadde mot nok til å tenke at det jeg har, det kan deles. Fordi en liten gutt manglet den selvsensuren som kanskje ville slått inn hos deg og meg: Dette er jo så lite. Bare litt fisk og noen brød. Det er ikke bra nok. Det betyr ingen ting i den store sammenhengen… Fordi en liten gutt ikke handlet ut fra tanken om at det er meg og mitt først.

Istedet handlet han med mot og i kjærlighet. Og kjærligheten spredde seg. I from av fisk og brød. Og det ble nok til alle. Og mye til overs.

I år feirer vi 500-årsjubileet for reformasjonen. Den 31. oktober er det 500 år siden Martin Luther hengte opp de berømte tesene på kirkedøra i Wittenberg. Og som er oppvarming til denne dagen, skal flere av Den norske kirkes gudstjenester i løpet av høsten ha tema knytet til reformasjonen og reformasjonsjubileet. Tema i dag er nåden alene. For det var jo det Martin Luther kom fram til – etter å ha kjempet med Gud og seg selv. At det var nåden alene og ikke egen prestasjon og fortreffelighet som gav frelse og fellesskap med Gud.

Nåde – hva tenker vi når vi hører det ordet? Hvilke bilder skaper det?

Jeg har i løpet av sommeren stadig vendt tilbake til dette bildet:

Det er vår og det er sol. På en benk sitter Sana. Alene. Gjennom våren, det andre året på videregående, har livet rota seg til. Hun har en annen bakgrunn enn de andre. Hn bærer hijab. Hun har opplevd å bli utstøtt. Og det igjen har fått henne til å gjøre mange dumme ting. Det er etter hvert utrolig mye dritt som har spredt seg. Nå sitter hun der alene, med alles blikk rettet mot seg. Stygge blikk. Venninnene hennes er ikke der. Hun hadde kanskje håpet at de ville være der og støttet henne, men overrasket er hun neppe. For hvem vil være med henne nå? Hun har fått som fortjent. Hun er alene. Tror hun.

Men så kommer det en skramlete rød russebil rullende opp bak Sana der hun sitter. Hender strekkes ut og drar henne inn i bilen. Det er venninnene som har kommet for å hente henne. De drar henne inn i fellesskapet. Hun hører til. På tross av alt som har skjedd, hører hun til, der, sammen med dem. Det er kjærlighet. Det er nåde.

Og i aller siste episode av Skam, som scenen jeg har beskrevet er hentet fra, har Sana invitert til idfeiring i bakgården der hun bor. Fasten er brutt. Det er mat i overflod. Alle vennene er der. Ja, til og med jentene med de stygge blikka er invitert. Det er nåden og kjærligheten som sprer seg. For den som virkelig har opplevd å bli møtt med nåde og kjærlighet, kan den noe annet enn å bringe dette videre til andre?

Og det var kanskje sånn det var for gutten i bibelfortellingen også? Vi vet jo ikke, men jeg ser for meg at der, på veien ut i ødemarken, gikk han ved siden av Jesus. Kanskje opplevde han at Jesus lyttet til det han hadde å si, selv om han bare var et barn som ikke en gang ble regnet med når en folkemengde skulle telles. Kanskje fortalte han Jesus om noe vondt han hadde opplevd? Kanskje lo de sammen? Eller gråt? Kanskje tok Jesus ham i hånda når han ble sliten? Kanskje han til og med bar ham på de sterke skuldrene sine opp de bratteste bakkene? Kanskje opplevde han for første gang i livet virkelig å bli sett, sett av han som er kilden til all nåde og kjærlighet? Gud selv. For det er jo det vi tror at Jesus var. Kanskje fikk han kjenne med hele seg at han er bra nok som han er. At han faktisk teller. At han verken trenger å bli eldre, klokere, eller for den saks skyld tynnere, flinkere, mer populær eller bedre trent, for å være elsket. Og da er det bare helt naturlig, da, at han går til Jesus med det han har. Ta imot. Gi videre. La brød og fisk, nåde og kjærlighet spre seg.

Måltidet som bilde på nåde og kjærlighet… Vi finner det i Det gamle testamentet, i alle bildene av det store gjestebudet. Vi finner det i det Nye testamentet, ikke minst i den teksten vi har hørt i dag. Vi finner det i ulike kulturer og religioner. Vi finner det i litteraturen og på film. Skam er nevnt. Eller Karen Blixen og hennes fortelling om Babettes gjestebud: Den tidligere gourmetkokken Babette som kommer som flyktning til en nordnorsk bygd på slutten av 1800-tallet, som vinner penger på et lodd, og som bruker pengene på å tilberede et måltid ingen noen gang har sett eller smakt maken til. Og der, i fellesskapet rundt bordet, blir uvenner venner og gammelt fiendskap gjort opp. Det er kjærlighet som sprer seg.

Og så finner vi det her. Måltidet, altså. Og da tenker jeg ikke grillfesten vi skal ha etterpå, med mer enn nok til alle – selv om den gjerne også kan få stå som et bilde. Nei, jeg tenker på nattverden. Det måltidet Jesus ba oss feire til minne om ham. Det kan se stusselig ut. Det er langt fra en tørr kjeks og en liten skvett vin til Babettes gjestebud eller Sanas bakgårdsfest. Men det er et sted hvor Jesus har sagt han vil møte oss. Ta oss i hånda. Bære oss. Le med oss, gråte med oss. Ta imot oss, akkurat som vi er. Akkurat der i livet vi er. Med tilgivelse for det dumme vi har gjort. Med oppreisning når vi kjenner oss nedbøyd og uten verdi. Det er det som er nåde. Nåden alene.

Og så sendes vi ut igjen for å ta imot oss selv og hverandre med nåde, være dem som kommer der i en skramlete rød russebil og drar hverandre inn i fellesskapet av mennesker som både frykter og elsker, som gjør uendelig dumme ting og fantastisk gode. Være dem som drar inn i fellesskapet, både de små vennefellesskapene og det store samfunnsfellesskapet, også dem som støtes ut og ikke telles med. Særlig dem.

Amen.

 

25. apr, 2017

Sist søndag var det dette som var prekenteksten:

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. (Johannes 21)

Og ut fra denne teksten, ble det følgende preken:

Denne påska gjenoppsto… Skam.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, sier Paulus et sted i begynnelsen av romerbrevet. Det må jeg innrømme at jeg av og til gjør…

Vi har hørt en bibelfortelling. Peter er den det zoomes inn på i dag. Og han var vel heller ikke helt ukjent med skam. For det var vel nettopp skammen over å bli identifisert med den arresterte og fornedrede Jesus som fikk ham til å fornekte ethvert kjennskap til denne mannen som han så trofast hadde fulgt i tre år. Og etter at hanen gol og fornektelsen var et faktum, ble vel skammen bare enda større.

Skammen får oss til å se ned, gjemme oss. Hvis jeg hadde vært Peter, og Jesus plutselig hadde stått der på stranda, da tror jeg at jeg ville ha sittet helt stille i båten, sett ned, og håpet at han ville forsvinne igjen.

Men det gjør ikke Peter. Tvert imot. Han kaster seg i sjøen og kan liksom ikke komme fort nok i land. Rart, egentlig.

Eller kanskje ikke så rart. I følge Johannesevangeliet er dette møtet med Jesus på stranda, tredje gangen Jesus åpenbarer seg for disiplene etter oppstandelsen. Og hvem er til stede alle disse gangene? Jo, det er Peter. Og hva er det han har sett ved disse anledningene? Hva har han observert?

Jo, første gangen, ved graven, så han at Jesus møtte Maria Magdalena midt i sorgen. Andre gangen, i en sal i Jerusalem, så han at Jesus møtte Tomas midt i tvilen. Og nå tenker han kanskje at Jesus også kan møte ham – midt i skammen? Han tar i hvert fall sjansen på det. Og Jesus tar imot ham. Han deler brødet med ham og reiser ham opp igjen.

Tilbake til Skam, TV-serien, altså: I tidligere sesonger har vi møtt Eva som strever med å finne sin plass, Noora som blir utsatt for overgrep og trenger å lære at mennesker trenger mennesker, Isak som kommer ut av skapet som homofil og som også må deale med kjærestens psykiske sykdom. Og denne sesongen er det altså muslimske Sana vi møter, som slites mellom to kulturer, og som kanskje også av og til kjenner på skam over sin tro.

Julie Andem og evangelisten Johannes velger på mange måter samme fortellergrep. Det zoomes inn på en person for å fortelle noe allmenngyldig, eller i hvertfall noe som har gyldighet for flere enn den ene det fortelles om.

De sårbare livserfaringene i Skam er det mange som kjenner igjen. Det er vel derfor serien er blitt så enormt populær.

Og det går an å kjenne seg igjen i livserfaringene i Johannesevangeliet, også. I sorgen, tvilen, og ja, nettopp skammen.

Og noe av det jeg tenker at Johannes vi fortelle oss, er at midt i disse livserfaringene, møter Jesus oss. Han møter oss som dem vi er, der vi er. Ikke som dem vi tenker at vi burde være.

Han venter ikke på at Maria Magdalena skal bli glad igjen, nei, han møter henne midt i sorgen.

Han venter ikke på at Tomas skal bekjenne troen, nei, han møter ham midt i tvilen.

Han står der på stranda og tar imot Peter, som kanskje i tillegg til alt det andre han har å skamme seg over, nå også skammer over å krabbe dryppende våt i land fra en fiskebåt. Og leser vi videre, etter den fortellingen vi har hørt i kveld, så ser vi virkelig hvordan Jesus gir Peter oppreising. Etter å ha delt brødet med ham, vises han ny tillit og får lov å starte på nytt. Bli den som Jesus bygger hele sin kirke på.

Og på samme måte møter Jesus oss midt i våre liv. Akkurat der vi er. Enten vi er en Eva, en Noora, en Isak, en Vilde, en Even eller en Sana, eller en helt annen. Der vi er. Og ikke der vi tenker at vi burde være. Og er det ikke nettopp når vi blir møtt og akseptert som dem vi er at skammen endelig kan slippe taket?

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, sier Paulus. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror. Ja, kanskje er det det. En Guds kraft.

Og jeg tenker at møtene mellom Jesus og Maria Magdalena, Jesus og Tomas, Jesus og Peter peker framover mot de stedene hvor vi finner denne kraften, midt i vår verden.

Maria Magdalena – hun står der ved graven og plutselig hører hun Jesus si navnet sitt… Vi kan ikke høre Jesu stemme på denne måten. Men den dagen vi ble døpt, lød navnet vårt, høyt og tydelig, sammen med vannet som ble øst over hodet.

Tomas – han tvilte og fikk putte fingrene sine i Jesu sår… Vi kan ikke strekke ut hendene og ta på Jesus på samme måte, men vi kan strekke ut hendene og møte andre hender, og gjennom det kjenne at det finnes et fellesskapet av mennesker av kjøtt og blod, mennesker med sine skrammer og sår, mennesker som tviler og mennesker som tror.

Peter – han hadde sviktet så grovt og var så full av skam… Jesus står ikke på stranda med fisk og brød om vi skulle kravle dyvåte og skamfulle i land fra en fiskebåt, eller hva annet rart vi måtte finne på. Men i nattverden rekkes brødet til oss og gir oss den samme oppreisningen som Peter fikk. Og på oss bygger han videre på sin kirke.

-Så sitter de der på stranda, rundt bålet. Disippelgjengen. Kanskje kjenner de et nærvær av noe større enn seg selv. Kanskje kjenner de plutselig på en stolthet over å tilhøre dette underlige fellesskapet? De deler brødet, fisken, og kanskje litt… potet. Og de vet at mennesker trenger mennesker. Og at Gud er midt iblant dem.

Amen.

1. feb, 2017

Her er preken holdt på studentgudstjenesten i Nidarosdomen 29.01:

 

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud. (Luk 18,35-43)

 

Ut for å finne heim er studentmenighetens tema i vårsemesteret. Ut for å finne heim…

Når dette temaet møter kveldens prekentekst, om den blinde mannen som fikk synet igjen, så gir det meg følgende tanker:

For det første: Den blinde mannen i teksten er på et sted i livet som får ham til å rope ut: Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Kyrie eleison! Hjelp meg! Han har det ikke bra. Han trenger hjelp. Han sitter der i veikanten. Kanskje er dette hans faste tilholdssted. Kanskje har han komme dit akkurat i dag – fordi han har hørt at Jesus er i området. Uansett benytter han anledning når Jesus kommer og roper ut sitt Kyrie eleison. Ha barmhjertighet med meg. Hjelp meg!

Dette stedet, veien fra Jeriko, er sannelig et sted for å rope Kyrie eleison i våre dager også. Jeriko - plassert på Vestbredden i de Palestinske selvstyreområdene, med alt det det innebærer for dem som bor der – av checkpoints for de som skal bevege seg ut derifra og stadige påminnelser om å være betraktet som annenrangs mennesker. Ja, veien fra Jeriko er sannelig et sted for å rope Kyrie eleison.

Et sted for kyrie, et kyriested… I alle menneskers liv er det kyriesteder. Kyrietider. Tider med fortvilelse. Håpløshet. Det kan være en personlig og individuell erfaring knyttet til noe utfordrende eller vanskelig du møter i ditt eget liv. Eller det kan være en kollektiv erfaring i tider eller på steder hvor ondskapen og håpløsheten synes å gjøre seg særlig gjeldende.

At det finnes kyriesteder, kyrietider, det er fellesmenneskelige erfaringer, i større eller mindre grad. Et livsvilkår vi lever under. Det er vel derfor dette ropet har holdt seg gjennom historien. Vi synger det i hver eneste gudstjeneste: Kyrie eleison. Ha barmhjertighet med oss. Men det er fra mannen i veikanten det kommer. Og adressaten er den samme den gang som nå: Jesus, du Davids sønn. Jesus Kristus.

Han - som kan ta imot dette ropet på en måte som ingen andre kan, fordi han var oppfyllelsen av løftene, fordi har representerer håpet.

Ut for å finne hjem, sier vi dette semesteret i studentmenigheten. Jesus gikk ut. Utgikk fra Gud, var Gud selv. Han gikk ikke ut for selv å finne hjem, men for å bringe oss alle hjem til Gud. Det er et håp det ikke alltid er så lett å se, så lett å forholde seg til. Men det har båret kristne til alle tider og steder. Mennesker som har følt seg hjemløse, i konkret eller overført betydning, har latt seg finne av ham som gikk ut for å bringe oss alle hjem.

For det andre: Mannen der i veikanten var blind. Og med den tidas syn på sykdom og funksjonsnedsettelse, sannsynligvis også utstøtt. Ute av stand til å jobbe. Helt avhengig av andres hjelp – hvis han var så heldige å ha noen til å hjelpe seg. Det var ut av denne situasjonen at hans Kyrie ble ropt.

Jesus gjorde ham seende. For mannen var dette en fysisk erfaring. Plutselig kunne han se; farger, former, lys, bevegelse… Det vakre og det stygge.

Men å bli gjort seende kan også skje i mer overført betydning. Og det har vi kanskje erfart. Plutselig ser vi oss selv og livet vårt i et nytt lys. Plutselig ser vi stedet vi er på, eller tida vi lever i, med nye øyne. Og det er vel nettopp sånne opplevelser som gjør at man kan oppleve at man må gå ut.

Du ser at du sitter fast i noe som ikke er bra for deg. Det kan være i familien, i en vennegjeng, i en menighet eller på jobb eller skole. Hvor som helst, egentlig. Du skjønner at du må ut, ut for å finne deg selv. Eller kanskje til og med berge deg selv.

Eller det er noe der ute som trekker. Det er noe du vil oppleve, oppdage, erfare. Kanskje er det noen du trekkes mot, noen du trenger på din vei. For det finnes mange gode hjelpere langs veien for den som er på vei ut. Eller kanskje trekkes du av at det er noen der ute som trenger deg.

Mannen i veikanten gikk også ut. Da han fikk synet tilbake var ikke lenger veikanten noe blivende sted. Han kunne ikke bli sittende der, fortsette livet som om ingen ting var skjedd. Det var sikkert skummelt. Nye erfaringer skulle gjøres. Og han visste ikke hvor ferden ville ende.

Ja, det kan være skummelt å gå ut. Bryte opp. Selv ganske destruktive livsvilkår kan man velge å bli i fordi det er det man kjenner, det som er trygt. Og så vet man jo aldri helt hva som skjer, da, når man bryter opp. Hvor man ender. Kanskje måtte man ut for å finne hjem? Kanskje finnes det et nytt hjem der ute?

For det tredje: Mannen, han som var blind, men ble seende, han gikk ikke ut på måfå. Han fulgte Jesus.

Det høres kanskje litt søndagskoleaktig ut. Å følge Jesus. For noen kan det rett og slett være litt utfordrende, fordi det nettopp er andres pådyttede forventninger om hva det vil så å følge Jesus man trenger å frigjøre deg fra. Forventningen, kravene, om at man må tro sånn, tenke sånn, leve sånn for å kunne være kristen… Følge Jesus… Det blir rett og slett for trangt. Og kanskje må det et oppbrudd til. Det kan være krevende å forlate gamle sannheter. Men kanskje får troen ny forankring etter hvert. –Etter noen samtaler med deg selv eller andre. Du må ut for å finne hjem.

Og så handler det kanskje i bunn og grunn om det motsatte: At Jesus følger oss. At vi midt oppi alt det som livet vårt er, på godt og vondt, skal få hvile i at han er ved vår side. Hver dag og alle slags dager. Også når vi selv opplever at vi er langt, langt borte.

 -Og da er vi kanskje på sett og vis alltid hjemme, sammen hvor langt vi har gått.

2. nov, 2016

I kveld skal Musikkfolkehøgskolen Viken ha kveldsmesse i Tempe kirke, og jeg skal være liturg og ha kveldstanker. Jeg tenker å ta utgangspunkt i denne teksten fra Johannesevangeliet:

Jesus sa: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?  Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.  Og dit jeg går, vet dere veien.»

Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»  Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.  Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 

 Og her er det jeg tenker å si:

Det er ikke godt å oppleve at man har det for trangt. Der hvor det er for trangt, kveles alt liv. Det er en erfaring vi kan gjøre oss på flere områder i livet. Trær som vokser for tett stjeler næring og lys fra hverandre. Mennesker som lever for tett, som ikke gir hverandre rom, frihet, kan oppleve det samme.

Noen ganger kan det også bli for trangt på det området av livet som har med tro å gjøre. Kanskje hadde vi en trygg og sikker tro en gang, et trosrom hvor det var godt å være. Men så har noe skjedd. Rommet er blitt for trangt. Nye tanker, nye spørsmål, får ikke plass der. Kanskje oppdager du at det egentlig ikke er du som har bygd vegger og tak, det er ikke du som har stått for møbleringen. Kanskje er det andre mennesker som har fortalt deg hvordan et trosrom bør se ut. Hva det bør inneholde, og hva som absolutt ikke hører hjemme der. Ikke rart at det kan bli for trangt der da, for deg og ditt liv.

Men hva gjør vi, da? Hva gjør vi når trosrommet blir for trangt? Stenger vi det av for godt, låser og kaster nøkkelen? Eller tar vi sjansen på å ommøblere litt? Rive noen vegger, kanskje, eller bore et hull i taket som himmellyset igjen kan slippe inn?

Det er ikke godt å oppleve at man har det for trangt. Der hvor det er for trangt kveles alt liv. Da er det godt å lese en bibeltekst som forteller oss at Gud vil rom! I min Fars hus er det mange rom, sier Jesus i den bibelteksten vi akkurat hørte. I min Fars hus er det mage rom. Den teksten sier meg noe om romslighet. Den sier meg noe om en Gud som vil at vi skal ha god plass, plass til å leve, plass til å vokse, plass til å utvikle oss, plass til å være dem vi er. Den sier meg noe om en Gud som vil mangfold, som har rom for alle mennesker, for alle slags mennesker. Og den sier meg noe om tilhørighet. At vi har et sted å høre hjemme, et sted det er gjort i stand for oss, hvor vi er ventet og blir tatt imot, uansett hvordan vi har det og uansett hvordan livet ser ut. I min Fars hus er det mange rom…

I Gud vil liv. Han vil ikke at livet, at troen, skal kveles. Derfor gir han oss rom. Og derfor vil han at vi skal gi hverandre rom. Rom til å være dem vi er, rom for spørsmål, tanker og tvil. Rom for forskjellighet.

Jesus er et forbilde i så måte. Han var sammen med og tok imot alle salgs mennesker, også dem som ingen andre ville ha noe med å gjøre. Han samtalte med mennesker på en måte som gjorde at nye tanker fikk vokse fram. Ja, jeg tror at de som var i hans nærhet, fikk oppleve at det vokste fram trosrsom hvor det var godt å være, hvor det var plass nok, hvor de kunne være med hele seg. Og kanskje kan et blikk på ham gi oss det motet som skal til for å rive en vegg, bore et hull, så himmellyset igjen kan få slippe inn?