Studentprestenes blogg

11. feb, 2019

I går var det avskjedsgudstjeneste for meg i Nidarosdomen. Jeg kan se tilbake på 14 fine år som studentprest i Trondheim. Det er ingen tvil om at man lærer utrolig mye av å jobbe med studenter! Som studentprest bringer man på mange måter kirka ut i verden - gjennom å representere kirka på studiestedene. Men den motsatte bevegelen er også viktig - å bringe verden inn i kirka. Det ble sagt i går at jeg har gjort nettopp det, og det ble jeg utrolig glad for å høre! Det har nemlig alltid vært viktig for meg, enten det handler om den store verden, eller studentverdenen her i Trondheim. Her kommer, på oppfordring, prekenen jeg holdt i går. Jeg ønsker dere alle alt godt og Guds fred!

Vennlig hilsen studentprest Birte

 

Samme dag, da det ble kveld, sa Jesus til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Mark 4, 35-41)

På tampen av høstsemesteret var det en journalist fra Under dusken på kveldsmessa i studentmenigheten. Det resulterte i noe så sjelden som en gudstjenesteanmeldelse i studentavisa. Journalisten hadde ikke fått noen religiøs oppvåkning av å være her (hva nå det er), men han kunne fortelle at han hadde kjent en ro i sjela som varte resten av kvelden. Og det er ikke lite bare det, spør du meg.

I kveld har vi hørt fortellingen om Jesus som stiller stormen. Jeg vet ikke hva dere tenker på når dere hører denne bibelfortellingen. Jeg tenker på søndagsskolen. Og så tenker jeg på en sang som vi sang der:

Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.

Gud er sterk når jeg er svak, hjelper meg ta nye tak.

Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.

Storm. Det hender det at det er på denne tida av året. Storm ute. Storm som uler rundt husveggene. Storm som river i taket. Storm som velter trær og lager sår i naturen.

Storm som får oss til å søke tilflukt. Fyre på peisen. Tulle oss inn i et pledd. Drikke varm sjokolade. Vente på at det skal gå over. For det gjør det jo. Alltid. Til slutt.

Stormene, eller ekstremværene, har navn i våre dager. Et raskt søk på nettsidene til meteorologisk institutt viser at de siste har hett Aina, Birk, Cora og Knud.

Da ungene mine var litt mindre, kunne de peke på stubben som står i skolegården på Charlottenlund. Det var Ivar som blåste ned det treet, kunne de fortelle. Og rotvelten borte i Chamonix (såpass fint skal det være når man navngir skogsområder på Charlottenlund), det var Hilde.

Storm. Det er et naturfenomen. Noe der ute. Men det kan også være storm inne. Inni oss.

Studietida. For mange er det ei tid som er helt topp, ei tid som byr på muligheter og utfordringer. Men det er også stormfulle år for mange. Utfordringene kan blir for store. Det er mye å finne ut av. Mye å leve opp til. Mye som er uavklart. Man kjenner på uro for framtida, kanskje. For eget liv, for andres liv. For verden. Det er stormfullt.

Det er ikke så lett å vite hvor man skal søke tilflukt da. Når stormen er noe man bærer inni seg, med seg. For noen dukker den opp av og til. For andre kan det kjennes ut som den er der konstant. Det er ikke bare å vente til det går over. For kanskje kjennes det som det aldri gjør det.

Storm inne. Har stormen inni deg et navn? Er den navngitt? Ikke av meteorologisk institutt, men av deg?Mange har erfart at det var den dagen stormen fikk navn, at den sakte men sikkert begynte å løye, selv om man aldri hadde trodd at det kunne skje. Det var den dagen man satte ord på det som rev og slet at man begynte på veien mot en ro, en fred. Ikke en kort vei, nødvendigvis. Ikke en lett vei, heller, alltid. Men en vei.

Hva skal til for at du skal gi stormen et navn? -At noen ser deg? At noen lytter? At noen tror på deg? -At noen lar deg bruke den tida du trenger, selv om det skulle ta både timer, dager, ja, år? -At du får bruke dine egne, helt genuine ord? Selv om det er andre ord enn det som kanskje var forventet?

Jeg tenker at det er viktig å gi stormen navn, også her i kirka. Vi gjør det f.eks. når vi ber. Da løfter vi fram noe av det som stormer i vår verden. Mennesker som utsettes for overgrep. Mennesker som er på flukt og som lever med krig og konflikt som sin daglige erfaring. En verden hvor klimaendringene allerede har store konsekvenser. Konsekvenser som skaper storm, bokstavelig talt.

Og når vi ber her i kveldsmessene, så er du også alltid velkommen til å komme fram til lysgloben for å tenne et lys. Når du går fram og tenner det lys, er det kanskje dine egne stormer du setter navn på.

Når vi gir stormen navn i kirka, enten høyt eller inni oss, da gjør vi det på et sted hvor vi ikke bare lytter til hverandre, men hvor vi tror at Gud også lytter. Hvor vi tror at Gud lytter til den som roper og den som hvisker. Hvor vi tror at Gud lytter til den som har mange ord, og den som ennå ikke har funnet et eneste ett. Lytter og er nær.

Gud er sterk når jeg er svak, hjelper meg ta nye tak. Søndagsskolesangen. Det er ikke alltid så lett å tro at det er sant. De hadde ikke så mye tro disiplene i båten heller. De hadde ikke så mye tro på at det fantes en midt blant dem som kunne få stormen til å stilne. Men det gjorde det. Han fantes der. Og vi tror at han også finnes her. Midt i blant oss.

Nå dekkes bordet, nå tennes lyset,

og den som vil kan få slå seg ned

og legge av seg alt det som tynger,

og ta imot Herren Jesu fred.

Det skal vi synge om en liten stund. Og så skal vi ta imot brød og vin, dette merkelig måltidet som vi tror gir styrke på veien. Styrke til nye tak. For nye tak kommer. Det vet alle som har levd en stund. For noen mer enn for andre. Tenk på disiplene i båten: De var fortsatt redde, selv om stormen rundt dem var stilnet. Og de var redde mange andre ganger også, kan vi lese. Det var ikke noe hokus, pokus. Ikke noe easy fix.

Men midt oppi all frykt og uro sto Jesus der. Fred være med dere, sa han til dem. Gang etter gang.  Fred være med dere. Og litt etter litt, sakte med sikkert, vokste troen fram på at han som kunne gjøre stormen stille, også kunne gi dem av sin fred. Derfor sier vi det i kirka, gang etter gang, etter at nattverdmåltidet er over, før vi går ut: Fred være med  dere.Derfor sier jeg det nå: Fred være med deg. Ja, måtte du kjenne fred og ro i sjela resten av kvelden, minst. Amen.

24. jan, 2019

Som studentprest pleier jeg å lese Under Dusken, men jeg må tydeligvis ha tatt tidlig juleferie i år, for det var først i dag jeg oppdaget at UD 12/2018 inneholdt en reportasje fra en kveldsmesse med studentmenigheten i Nidarosdomen. Og det skal sies: Reportasjen var god reklame, både for Den norske kirke generelt, og for studentmenigheten og studentprestene spesielt. Du finner den her, om du ikke allerede har lest den:

 

https://dusken.no/artikkel/28250/en-grunn-til-a-dra-i-kirken/

 

Da studentprestene skulle lage nye plakater i høst, valgte vi å bruke følgende setning på gudstjenesteplakaten vår:

 

«Noen ganger er det fint å gå i kirka»

 

Jeg syntes det var en bra setning da (skulle bare mangle, den var min idè), og etter å ha lest reportasjen i UD, synes jeg den er enda bedre. Jeg tenker nemlig at den treffer ganske godt. Sannsynligvis er det nemlig flere enn UDs journalist som synes det er fint å gå i kirka av og til. –Lytte til musikken, tenne et lys, høre en liten preken, kjenne en ro i sjela som sitter i resten av kvelden (som UDs journalist kunne fortelle om). Det er bare det at de trenger en grunn…

 

Jeg tenker at mange av mine kolleger i Den norske kirke jobber ganske mye med nettopp det, å gi folk en grunn til å gå i kirka. Det inviteres til 2-årsbok, 4-årsbok og 6-årsbok. Noen steder er det jaktgudstjeneste, strikkegudstjeneste og myndighetsmarkering. Konfirmasjonstida gir mange anledninger, både for konfirmanter og foreldre. Og når det har gått tilstrekkelig mange år siden konfirmasjon, inviteres man til 50- og 60-årsjubileum.

 

Kanskje skulle vi bli flinkere til det i studentmenigheten også – til å gi folk en grunn? Her er det bare fantasien som setter grenser, og forslag mottas med takk! Kanskje kan reportasjen i UD gi større frimodighet til å invitere andre med? For det finnes vel ingen bedre grunn enn å bli med en venn?

 

Til slutt: Kanskje vi som går i kirka litt oftere enn de fleste, kan bli litt blinde for hvilken skatt vi forvalter (for å si det litt høytidelig)? Kanskje vi trenger å minne hverandre om at det er snakk om noe som kan gi intet mindre enn ro i sjela? Kanskje bærer vi på en litt for stor sjenanse når det kommer til å dele denne skatten med andre? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg tror det ligger noe her.

 

Så da er det bare å slå fast: Noen ganger er det fint å gå i kirka. Og de som vil skrive under på dette, er kanskje flere enn vi tror.

 

Studentprest Birte

17. jan, 2019

Det er starten på et nytt semester. Jeg vil tro at et nytt semester ofte gir en følelse av å ha blanke ark. En ny begynnelse. Kanskje med nye forsetter om hvordan halvåret skal bli. Det kan være en deilig følelse og det kan skape uro fordi det ligger utfordringer å venter som kan kjennes litt for store.

Det er noe dypt menneskelig i det å bære med seg en uro. Det gjør vi alle.

Har du sett Leo Aikjc sitt program Uro? Jeg liker Leo og jeg synes nok en gang han tar mye på kornet. Serien tar for seg ulike områder i livet som vi mennesker uroer oss for. Det er har vært program om innvandring og fremmedfrykt, menneskeskapte klimaendringer og om sosiale medier og selvopptatthet.

Jeg vil si høyst aktuelle tema som jeg også kan kjenne uro knyttet til. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har sneket seg inn i meg en uro, for framtiden. Hvordan skal det gå med verden og alle de store endringene vi står ovenfor? Hvordan kommer verden til å se ut om 50 år? Er det noe jeg kan gjøre for å bedre framtidsutsiktene? Eller er det best å sitte stille å la det som komme kommer?

Et av Leo sine prosjekt slik jeg ser det er å snakke om det som bekymrer oss. Han går inn i de ulike temaene og ser på det med åpent blikk. Hva er det grunn til å bekymre seg for og hva er det ikke vits i å bruke energi på? Han er ærlig og rett på sak.

På denne måten ser man også at det er mye håp for oss og framtiden. Håp er uroens medisin. Håpet er skapende. Håpet holder drømmer levede. Håpet gir ikke opp. Håpet fører oss ut av resignasjonen.

For det finnes håp i vår urolige verden. Håpet er mennesker som kjemper for det gode, for kunnskap, for kjærligheten og for en bedre verden.

Dere studenter representerer et slikt håp for meg. Kanskje dere ikke tenker over dette, men det er sant!

For der hvor jeg kan bli pessimistisk på vegne av fremtiden. Så hjelper det at dere viser at det finnes så mange gode ønsker. Det hjelper at jeg har en fornemmelse av at det finnes et engasjement blant dere om at endring er mulig. Dere studerer og søker kunnskap. Dere tror. Dere legger planer. Dere gir skapende uro der jeg kanskje tenker at jeg vil resignere. 

Takk, det gir meg HÅP!

Jeg vet at det er mye som kan uroe dere studenter også. Slik er livet. God og vont. Gjerne på samme tid. Men i dag ville jeg løfte fram det håpet som dere skaper, for framtiden.

Godt semester

Camilla Winsnes

Studentprest

 

13. des, 2018

"Det er oppgaven. Vi er her for å spre lys.

Bringe lyset fra stallen, julenattlyset, videre."

 

På luciadagen legger vi ut prekenen hold på KRIK og studentmenighetens førjulsgudstjeneste i Nidarosdomen. Den handler om å spre lys, og med disse ordene ønsker vi alle en velsignet jul:

Vi kan spre mørke, vi mennesker.

For et par uker siden kunne vi lese historien om Johannes på nrk.no. Johannes er 17 år og litt annerledes. Han mottatt masse hatefulle meldinger på sosiale medier. Til og med meldinger om at det var best om han var død.

Lan Marie Berg er byråd for MDG i Oslo. Man kan kanskje mene at samfunnstopper bør tåle litt mer enn andre enn andre folk. Men skal de tåle å bli hetsa på det groveste, til og med når de går ut med en gladnyhet som at de venter barn? Det fikk de i hvertfall Lan Marie oppleve for noen uker siden.

Netthets er den største trusselen mot ytringsfriheten i dag, sier Amnesty International. I høst har de til og med kjørt en egen kampanje: #stoppnetthetsmotkvinner. Fordi kvinner er mest utsatt. Kvinner med innvandrerbakgrunn enda mer. Bare spør Sumaya Jirde Ali, Faten Mahdi al-Husseini, Kadra, Amal Aden eller en av de andre kvinnene med minoritetsbakgrunn som deltar i samfunnsdebatten. Det koster.

Ja, vi kan spre mørke, vi mennesker. Karpe Diem rapper om det. Lett å være rebell i kjellerleiligheten din, synger de, mens de henter fram ord fra kommentarfeltene, stygge ord, mørke ord.

Og det er kanskje sånn det er. Det er lettere å spre mørke hvis man har plassert seg i kjellerleiligheten sin, plassert seg der hvor sola og lyset aldri slipper inn.

Men dere: Vi er ikke her i verden for å spre mørke. Vi er her for å spre lys.

Det begynte en julenatt for 2000 år siden. Det var mørkt.  Svarte natta. Men noe vise menn fulgte en stjerne. Noen gjetere fikk møte lysende engler som sang om fred på jord. I en krybbe fant vismennene og gjeterne han som senere skulle kalle seg selv for verdens lys.

For det sa han, Jesus. Jeg er verden lys. Og til vennene sine sa han  nesten det samme: Dere er verden lys.

Det er oppgaven. Vi er her for å spre lys. Bringe lyset fra stallen, julenattlyset, videre.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer sa det på en litt annen måte. Han snakket om at vi mennesker er Guds hender og føtter. Bonhoeffer var aktiv i den tyske motstandsbevegelsen mot nazistene og for det ble han drept i en konsentrasjonsleir i 1945. Han fikk virkelig erfare hva det i ytterste konsekvens kan føre til når mørke spres. Når noen gjøres til mindreverdige, ut fra funksjonsnivå, legning eller etnisitet. Når noen blant oss blir fratatt sitt gudgitte menneskeverd. Det er da vi trenger hender som peker ut en annen trening. Føtter går en annen vei.

Det er det som er vår oppgave. Være Guds hender og føtter. Spre lys.

Vi sprer lys når vi strekker hendene ut mot en som trenger en venn. Et av de store temaene i studentmiljøene i høst har vært ensomhet. Ensomhet og utenforskap. Studentenes helse og trivselsundersøkelse som ble lagt fram i høst, viser at så mange som hver tredje student kjenner på ensomhet. Dere har kjent på det selv, eller kjenner noen. Dette kan vi være med å gjøre noe med, alle sammen. Inkludere noen i pause-fra-eksamenslesing-førjulskosen. Noen som ellers ville sittet hjemme alene.

Vi sprer lys når vi deler litt av det vi har. Det kan du gjøre allerede her og nå. I kveld skal vi nemlig være med å gi en gave til Frelsesarmeens julegryte og til samarbeidet Frelsesarmeen har med Adresseavisas juleinnsamling og byens menigheter. Da bidrar vi til at mennesker som ellers ikke hadde hatt råd, kan få mat til jul, og at barn som lever i fattigdom også kan få gaver.

Vi sprer lys når vi står opp og sier fra. Heldigvis slo hele skolen og lokalmiljøet ring rundt Johannes. De sto opp for ham. Dette ville de ikke ha noe av. Og vi kan stå opp, vi også, der hvor vi lever våre digitale eller virkelige liv.

Men husk: Å spre lys er ikke enda en ting vi skal være flinke til. Dette handler ikke om å være flink. Kanskje spres lyset best når vi ikke er så flinke. Kanskje spres det best der sårbare mennesker møter andre sårbare mennesker.

Han Børli har sagt det sånn:

Ett er nødvendig

her i denne

vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

i dine bebodde øyne.

Og da må jeg plassere meg sånn at lysene fra mine øyne kan skinne på deg, og lysene fra dine øyen kan skinne på meg. Sånn at vi ser hverandre som de menneskene vi er.

Det begynte en julenatt for 2000 år siden. Det var mørkt.  Svarte natta. Men noe vise menn fulgte en stjerne. Noen gjetere fikk møte lysende engler som sang om fred på jord. I en krybbe fant vismennene og gjeterne han som senere skulle kalle seg selv for verdens lys.

Og lyset fra han som ble født julenatta, skinner helt hit. I kveld har vi plassert oss i skinnet fra det lyset. Vi har krabba ut av kjellerleiligheten og plassert oss i et rom hvor troen på julenattlyset lever. Troen på at det aldri kan bli så mørkt at det ikke finnes strimer av lys. Troen på at det aldri kan bli så mørkt at det ikke finnes glimt av håp. -Fordi han som sa om seg selv at han er verdens lys fortsatt er her sammen med oss.

Dere skal få med dere et dikt til, av Helge Torvund:

Lyset

du treng

finst

-La det skinne på oss og gjennom oss. 

 

Studentprest Birte

15. okt, 2018

Vi løftes inn i en sammenheng som sier at først er vi elsket, deretter skal vi elske. Først er vi sett, deretter skal vi se. Det gjelder oss alle, og vi trenger det alle - å bli sett. Uansett og vi er en av kvinnene på Mukweges sykehus eller deg og meg. For vi er alle mennesker, og vi er alle mindre alene sammen.

 

Blogginnlegget denne uka er prekenen holdt på kveldsmessa søndag 14.10:

For en drøy uke siden fikk vi vite at Nobels fredspris i år går Denis Mukwege fra Kongo og Nadia Murad fra Irak. Mukwege har behandlet tusener av kvinner og jenter som er blitt voldtatt og mishandlet på det groveste i krig. Nadia Murad har blitt en stemme for dem som selv er blitt mishandlet, etter at hun ble tatt til fange og brukt som sex-slave av IS i Irak. Hun trosser skammen og behovet for å flykte fra det som er skjedd, og sier at jeg vil stå fram, jeg vil være et ansikt for de som dette har skjedd med.

En av tekstene på denne søndagen har også et sånt ansikt. Jeg tenker på en lignelsen Jesus fortalt om den rike mannen og Lasarus. Lasarus ligger utenfor den rike mannens port. Han er full av verkende sår. Hver dag går den rike mannen forbi – uten å se ham. Så dør Lasarus. Da bærer englene ham til Abrahams fang, står det, til en slags hedersplass i evigheten. Den rike mannen dør også. Han havner et helt annet sted...

Jeg tror ikke poenget med denne lignelsen først og fremst er å si noe om evigheten, men heller å holde oss fast her og nå. Gi oss et ansikt. Lasarus ansikt. Ansiktet til dem som vi helst vil gå forbi. De som befinner seg rett utenfor porten vår.

På en måte kan vi kanskje si at porten vår har blitt kraftig utvidet siden Jesus fortalte denne lignelsen. Vi har enormt mye større horisont. Kongo og Irak – hjemlandene til Mukwege og Murad – er bare en flyreise unna. Gjennom media bringes bilder til oss hele tida, bilder av mennesker som lider. Mindre enn noen gang tidligere kan vi si at vi ikke vet. Vi ser dem som ligger der, fulle av verkende sår, i konkret eller overført betydning, hvis vi bare vil.

Lasarus lå utenfor porten. Utenforskap har vært et stort tema denne høsten. Mye takket være TV-aksjonen til inntekt for Kirkens Bymisjon. Der er det fokus på de som faller utenfor i vårt eget samfunn, pga. rus, sykdom, manglende inntekt. Vi kan ikke si at vi ikke vet dette, heller.

Studentmenighetens tema dette semesteret er paranteser. Og det er kanskje sånn vi overlever i møte med alt det vi vet, men egentlig ikke vil eller orker å se. Vi setter en parentes rundt. Da kan vi forholde oss til det sånn som mange av oss forholder oss til det som står i parentes når vi leser en tekst: Som noe mindre betydningsfullt, noe vi kan hoppe over, noe vi kan hente fram seinere en gang, når vi har tid. Og kanskje er dette en ok bruk av parenteser. Vi vet jo alle at om vi skal ta inn alt det vonde vi eksponeres for, fjernt og nært, så blir det alt for mye.

Samtidig er Jesus krystallklar. Det er akkurat som han løfter Lasarus ut av parentesen og plasserer ham rett foran oss. Slik Nadia Murad har plassert seg selv foran oss. Ja, alle bibeltekstene som hører til på denne søndagen er krystallklare. De handler om ansvar. Ansvaret for dem som på ulike måter lider nød. Ansvaret for dem som ligger der, rett utenfor porten vår.

Vi vet det. Det er bare så krevende å handle. Det er sikkert flere enn meg som føler seg ubetydelig og handlingslammet i møte med alt vi eksponeres for. Vi føler oss fanget i samfunnsmessige strukturer som det kan virke umulig å snu. Vi trenger politisk handling fra lederne våre. Samtidig kommer vi ikke unna det personlige ansvaret som hviler på oss alle. Vi vet det også. Og det kan virkelig lamme oss. Men husk hva fem brød og to fisk ble til i en av Jesu andre lignelser, fordi en liten gutt så hva akkurat han kunne gjøre. Og vi vet alle noe om hva vi kan gjøre, vi også. Det er jeg helt sikker på. Vi vet alle om en som trenger å bli sett. Vi kan gå med bøsse neste helg…

Så tenkte jeg at vi skulle lande i den teksten som vi har hørt lest i kveld. Den er også ganske så radikal i å holde fram ansvaret for dem som lider nød: Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.

Samtidig begynner den et helt annet sted. Den begynner med dette: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss.

Det er ikke tilfeldig at dette kommer først. I kristen tro er det alltid dette som kommer først: Jesu kjærlighet. Når Jesu kjærlighet settes først, løftes vi ut av det som ellers kunne blitt bare moralisme og krav. Vi løftes inn i en sammenheng som sier at først er vi elsket, deretter skal vi elske. Først er vi sett, deretter skal vi se. Det gjelder oss alle, og vi trenger det alle - å bli sett. Uansett og vi er en av kvinnene på Mukweges sykehus eller deg og meg. For vi er alle mennesker, og vi er alle mindre alene sammen.

Og da tenkte jeg til slutt å vende tilbake der jeg startet, til fredsprisvinner Mukwege. Eller rettere sagt til nevøen hans, eliteseriespilleren Mushaga Bakenga. Bakenga er født og oppvokst i Trondheim (nok en påminnelse om hvor liten verden er blitt). Han har tatt flyreisen, besøkt onkelen, og forteller til NRK hvordan det har gjort inntrykk på ham å møte dem som onkelen jobber blant. I det samme intervjuet sier han også noe om hva som driver onkelen, nemlig hans tro.

 Og der er den igjen: Sammenhengen mellom å være elsket og selv å elske, mellom å være sett og selv å se, mellom tro og handling. Og jeg tenker at vi skal være glade og takke for at det finnes noen blant oss som på et så radikalt vis gjør tro til handling, og samtidig vite at muligheten ligger der for oss alle – til å handle slik at vi utgjør en forskjell i et annet menneskes liv. 

Studentprest Birte