Studentprestenes blogg

5. sep, 2018

"Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv."

 

I sommer var jeg på fjelltur i Sylan. Langs mesteparten av ruta vi gikk, var det gode stier. De var godt merket og det var behagelig å gå. Vi trengte ikke være redd for å snuble eller gå oss vill. Dermed kunne vi la blikket vandre og nyte landskapet og utsikten mens vi gikk.

Sist helg var jeg på Snøhetta. Der var det ganske annerledes. På Snøhetta er det stein på stein. For hvert skritt må du se hvor du går. Man blir fort gående å se ned. Gjør man ikke det, kan resultatet bli en forstuet ankel.

Disse to fjellandskapene kan gjerne få stå som to bilder på livet. Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv. Du har utsyn. Du puster fritt. Du ser at du står i en sammenheng med alt du har rundt deg. At du har en himmel over livet.

Andre ganger er det steinete og bratt. Kanskje kjennes livet angstfylt, rett og slett litt farlig. Kanskje vet du ikke hvor det neste skrittet går, hvor du skal sette foten for at den skal stå trygt. Så blir du gående å se ned. Du ser ikke lenger det som er rundt. Kanskje ser du ikke en gang den som går rett ved siden av deg. Kanskje ser du ikke at det er en hånd der som kunne ha støttet deg i møte med en ustødig stein. Og himmelen ser du i hvert fall ikke.

Men: Går man på Snøhetta, så har man jo egentlig en fantastisk utsikt! Det er bare det at du må stoppe opp for å se den. Og sånn er det vel med livet også. Noen ganger trenger vi å stoppe opp. Løfte blikket. Se oss rundt. Se at det er noen andre der. For når livet er humpete og steinete, det er jo da vi trenger hverandre.

Det er ikke alltid så lette å vite hvem som går på stein og hvem som går på sti. For vi er ofte ganske flinke til å skjule det som er vanskelig, hva det enn måtte være. Jeg drømmer om fellesskap hvor det finnes hender som strekkes ut slik at den som trenger ei hand kan ha noe å gripe fatt i. Og kanskje finne fotfeste på nytt.

Ja, kanskje til og med seg himmelen nytt. For den er jo der. Hele tiden.

(Blogginnlegget er skrevet med utgangspunkt i andakt holdt på KRIK 04.09.18)

-Studentprest Birte

 

31. aug, 2018

"Jakten kommer i veien for målet,
man mister det av syne og kommer aldri dit."

 

Når du står helt fast, når du har forsøkt og forsøkt uten å forstå, uten å trenge gjennom, uten å lykkes – da bør du ta en pause. Sove litt, kanskje. Det er i hvert fall løsninga ifølge moderne innlæringsteori og studieteknikk. Og mens du sover og hviler jobber hjernen underbevisst slik at neste gang du åpner problemet, om morgenen for eksempel, kan det hele se mye klarere ut. Kanskje nesten som en åpenbaring?

Jeg regner med de fleste har gjort sånne erfaringer; pushe på og pushe på for å løse noe eller forstå, uten resultat. Tvert imot; problemet blir stadig mer innviklet jo mer man baler med det. Det minner litt om prestasjonsjag. I iveren etter å gjøre det best mulig blir vi vår egen verste fiende. Jakten på det perfekte blir fort en gedigen bomtur. Konstruksjonene blir for kompliserte og uoverkommelige, og det å stadig komme til kort overfor seg selv fører vill og blir til jag etter vind. Jakten kommer i veien for målet, man mister det av syne og kommer aldri dit.

En liten hvil, derimot, kan gjøre underverker. Å sette seg ned, lytte litt, prøve å åpne opp. Kanskje nettopp når du har vært påskrudd lenge, kan det være godt å skru av. Forutsetningene for å forstå har du skapt ved arbeid og innsats. Selve forståelsen kommer kanskje lettere når man er litt avskrudd.

Hvis du kommer på kveldsmesse søndag får du høre prekenteksten om Marta og Maria. Marta strever og strekker seg, Maria har satt seg ned for å lytte. Det er en temmelig interessant dynamikk mellom strevet og lyttinga. Mellom Marta og Maria. Kanskje henger de egentlig sammen – slik at strevet, innsatsen, aktiviteten danner grunnlaget for god lytting?

21. aug, 2018

«Risky play» - det er det livet er. Men, selv i et land med

spikkekniver og klatretrær som en naturlig ingrediens i

barndommen, er kanskje dette en sannhet

vi ønsker å holde litt på avstand?

 

I dag har jeg vært på Dronning Maud og informert nye studenter om studentprestenes samtaletilbud.

 Mens jeg satt og ventet på at det skulle bli min tur, hørte jeg på en studieveileder som orienterte om muligheten for å dra på utveksling, og i den forbindelse snakket han også litt om barnehager i Norge sammenlignet med barnehager i andre kulturer. For å beskrive noe av det særegne med norske barnehager, brukte han begrepet «risky play» - det at barn, som en naturlig del av barnehagedagen, både får spikke med kniv og klatre i trær.

 Av de som satt i auditoriet, viste en rask håndsopprekning at ca. 2/3 var nyinnflyttet til Trondheim. Omtrent like mange var helt ferske som studenter. Som fersk student i ny by, trenger man kanskje verken klatretre eller spikkekniv for å oppleve at livet er «risky play». For hvordan skal nå dette gå? Mestrer jeg studiet? Får jeg venner? Kommer jeg til å trives?

 «Risky play» - det er det livet er. Både for nye studenter og alle oss andre. Men, selv i et land med spikkekniver og klatretrær som en naturlig ingrediens i barndommen, er kanskje dette en sannhet vi ønsker å holde litt på avstand? Det er ikke spesielt gøy å ta innover seg at kjipe ting skjer, at det kanskje ikke er så enkelt å finne seg til rette som student, at både kjærlighetssorg, triste tanker og ensomhet er en del av livet. Men det er det jo.

I forrige uke kunne vi høre i nyhetene at så mange som 1 av 3 studenter føler seg ensomme. Rektor Gunnar Bovim snakket også om ensomhet under immatrikuleringen på NTNU. Han oppfordret studentene til ikke bare å være en medstudent, men også et medmenneske. Det er ikke vanskelig å støtte den oppfordringen. Samtidig er det å ta kontakt, det å opprette en relasjon til et annet menneske alltid «risky play». Du risikerer å bli avvist. Men muligheten er samtidig også der for at du får en venn – en du kan klatre til topps i klatretreet med.

Studentprest Birte

13. aug, 2018

Det er en lang vei mellom en ølbryggende
dronning og modergud og en spent, forventningsfull student.

Ord har fascinerende historier. Se bare på denne:

Om lag 2500 år før Kristus levde det en ølbrygger i Mesopotamia. Hun het Kubaba, og hadde trolig navnet sitt fra Humbaba; vokter av skogen ifølge Gilgameshlegenden, verdens eldste nedskrevne myte fra omtrent på samme tid. Vi kjenner lite til Kubabas historie - hvordan hun levde og ble dronning - og lite om hvordan hun regjerte. Men ifølge kongelisten skal hun har regjert i 100 år (!) og er en av ytterst få kvinnelige herskere i irakisk historie.

På en eller annen måte ble Kubaba guddommeliggjort. Helligdommer til hennes ære spredte seg over Lilleasia og blandet seg med forestillingene om Kybele, en utgammel anatolisk modergudinne (se bildet: matar kubileya). Tusenvis av år senere fikk moderguden et tempel i Athen, Metroon, som for øvrig også fungerte som statsarkiv.

I Roma ble hun kjent som Magna Mater, store mor. Ordet matrix er dannet av stammen mater (mor), og matricula er en avledet form. På norsk er matrikkel et offentlig register, særlig knyttet til eiendomsforhold. Immatrikulering betyr simpelthen å innføre noe i en slik matrikkel. Og i vårt tilfelle – opptaket av studenter til universitet eller høyskole.

Det er en lang vei mellom en ølbryggende dronning og modergud og en spent, forventningsfull student. Likevel har det altså sammenheng. Og det er noe besnærende over hvordan alt henger sammen med alt; hvordan man kan finne uventede forbindelseslinjer og assosiasjoner i ordenes historie. Immatrikulering sneier altså innom både Mesopotamia - sivilisasjonens vugge, Gilgamesh – verdens eldste skrift, en unik og tidlig kvinnelig hersker, et tempel og statsarkiv i oldtidens Athen, før det lander i eiendomsbransjen. Og til slutt et ord som markerer oppstart på et studiesemester.

Forfatteren Sigurd Hoel mente ordet var en naturkraft. Dikteren Tor Jonsson sa: «Eit ord er eit under.» Ordspråkene i Bibelen mener at «som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid.» Det er i hvert fall mange ord som er fulle av historier og muligheter.

Slik som immatrikulering: Et ord med tjukk historie. Og et ord som åpner nye muligheter.

Studentprest Håkon

7. aug, 2018

Semesterstart står for døra – snart er vi alle tilbake til hverdagen.

Håper du som student har funnet tid til å ta deg litt fri i løpet av sommeren, vært på en liten reise, en fjelltur (med eller uten Monsen) eller hjemme med familien. Sett en og annen fotballkamp, kanskje.

De første hverdagene etter en ferie, pleier jeg å bruke en del tid på nettet. Det jeg surfer etter, er billige flybilletter sørover i Europa og hytter til salgs i fjellheimen ikke så alt for langt fra Trondheim.

Jeg vet jo at både feriebudsjettet og CO2-kvoten er brukt opp for lengst, men jeg surfer i vei allikevel.

Og jeg tror jeg vet hva det handler om: Et ønske om å forlenge det gode livet. Jeg vil ikke at ferien bare skal står igjen som en parentes. Det er noe der som jeg vil ha med meg videre.

Er det gjenkjennbart? Kanskje. Kanskje ikke. Ferie kan jo være et slit også. Kanskje er du bare glad for å endelig være (tilbake) i Trondheim.

Uansett tror jeg nettsurfinga mi er uttrykk for noe ganske allment, nemlig behovet for leve det gode livet. Men svaret er kanskje ikke enda en tur til Kroatia eller hytte i Meråker. Kanskje er det heller å skape noen parenteser i hverdagen, pusterom som gjør at vi kan kjenne at livet er godt – her og nå.

Hva er i såfall dine parenteser? Et kafèbesøk med gode venner, en Netflixkveld med nypoppa popcorn, en kveldstur i Bymarka eller langs Ladestien? Kjenn etter og la det bli med deg - inn i hverdagen som gammel eller ny student.

Godt semester!

Studentprest Birte